Jørn er nyforelsket. Problemet er bare at det ikke er Vigdis som vekker de
yre følelsene i ham. Han gleder seg til å gå på jobb – og gruer seg til å komme
hjem. Den smertefulle sannheten går langsomt opp for Ulrikke, og hun
tvinges til å ta et vanskelig valg for å beskytte lille Kaisa.
Brått følte hun at hun selv falt ned i en avgrunn. Sannheten slo henne
over ende. Den mannen som Ulrikke kalte et menneske uten nåde, var faren til
Kaisa. De kunne forbanne ham til evig tid, men aldri gjøre om på dette. Han
ville alltid være faren til Kaisa.
UTDRAG FRA BOKEN: Berit Pettersen hadde nylig gjort akkurat det samme – i datterens hus i
Grevlingveien i Nordlia, men verken hun eller lensmannsbetjent Tonje Sørensen
orket å drikke kaffen som sto klar på kjøkkenbenken i solide krus. De stirret
fortvilet på hverandre. Resignerte og ulykkelige. Ulrikke hadde krøpet
sammen på gulvet. Hun holdt armene beskyttende rundt seg, mens hun fortsatte å
gjenta de samme ordene igjen og igjen. – Det er en feiltakelse. Theo har
ikke gjort noe galt. Dere tar feil … Theo kunne aldri ha gjort noe menneske
vondt … Innimellom gråt hun sårt, før hun fortsatte å forsikre dem om at
alt var en stor misforståelse. Berit kjente at hjertet hennes blødde for
datteren. Hun hadde selv vanskelig for å fatte det som hadde skjedd. Da Bård
Larsen kontaktet henne, måtte hun bruke all sin viljestyrke for å klare å bevare
roen. For Ulrikkes skyld måtte hun opptre rolig selv om det skrek av protester
inni henne. Hun ønsket ikke å tro på det hun ble fortalt. Hun ville ikke
tro. Samtidig visste hun at det var sant. Usynlige brikker som hun lenge
hadde strevet med å finne, falt langsomt og brutalt på plass. Han hadde lurt dem
alle. Mannen de hadde stolt på. Mannen som bodde sammen med datteren hennes og
var far til barnebarnet hennes, var en morder, en forbryter. Berit tvang tankene
tilbake. Det eneste som var viktig nå, var å prøve å beskytte Ulrikke. Hun bøyde
seg og la armene rundt datteren, men Ulrikke skjøv henne sint unna. – Du
tror på dem! skrek hun til moren. – Du tror på alt det stygge de sier om
Theo! Berit reiste seg forskrekket og søkte hjelp hos Tonje. Den
kvinnelige lensmannsbetjenten hadde det heller ikke særlig godt der hun sto
rådvill midt på kjøkkengulvet. Tonje Sørensen klemte kortklipte negler inni
håndflatene og prøvde febrilsk å komme med noen trøstende ord. Hva kunne man si
til en kvinne som hadde vært utsatt for et slikt svik? Ingenting, tenkte hun
trist. Det var ingen ord som kunne lindre den smerten som langsomt og pinefullt
var i ferd med å slå innover Ulrikke, etter at det første voldsomme sjokket
hadde lagt seg. Tonje følte seg maktesløs. Hun gjorde det eneste
fornuftige. Hun ringte vakthavende lege, og da hun hørte bilen som kom kjørende
og like etter parkerte foran huset, trakk hun et sukk av lettelse. Da Janne
Lundgren kom inn og satte seg på huk foran Ulrikke mens han raskt og
profesjonelt ga henne en beroligende sprøyte, ba Tonje en stille bønn om at
Ulrikke måtte få sove gjennom denne første og vanskeligste natten. Hun behøvde
hvile. Hun måtte samle krefter slik at hun ble i stand til å kunne leve med den
grufulle sannheten. Tonje møtte blikket til Berit. – Du blir vel her hos
henne i natt … og tar deg av Kaisa? – Selvsagt. Berit nikket krampaktig.
– Jeg blir her helt til alt dette er over. Moren stirret fortvilet på datteren
idet Janne hjalp Ulrikke opp fra gulvet. Hvis dette noen gang kommer til å gå
over, tenkte hun trøstesløst og snudde seg mot Tonje. – Takk, sa hun. – Takk for
at du var her hos henne til jeg kom … Politikvinnen nikket taust før hun
tok farvel og gjorde seg klar til å gå. I døren ble hun stående et øyeblikk og
nøle. – Hvis det er noe mer vi kan hjelpe til med … Du må bare
ringe. I bilen inn mot sentrum gikk det opp for Tonje at hun hadde brukt
ordet vi. Hvorfor er jeg så helvetes lite personlig, tenkte hun irritert over
seg selv. Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt jeg? Fordi du ikke skal engasjere deg
for mye i denne saken, minnet hun seg selv på. Du er på jobb. Det var din plikt
å bli igjen for å forklare Ulrikke hvorfor kollegaene dine arresterte samboeren
hennes. Det hjalp heller lite å tenke slik denne natten. Da Tonje
Sørensen parkerte bilen utenfor sin egen bopel, rant tårene nedover kinnene
hennes. Alt hun klarte å tenke på, var Ulrikke Pettersens såre og opprivende
skrik da samboeren hennes ble ført bort. Tonje var nødt til å holde henne fast
for at hun ikke skulle løpe etter dem. Etterpå hadde hun måttet fortelle henne
den grufulle sannheten. Uten skånsel. Hvert ord som skarpe spydspisser. Fordi
det var hennes plikt. Fordi det var dette som var jobben hennes. Tonje
låste seg inn i leiligheten. Det første hun gjorde, var å skynde seg ut på
kjøkkenet og hente en boks øl i kjøleskapet. Fremdeles i full uniform dumpet hun
ned i en lenestol mens hun tok en stor slurk av ølet. Ulrikkes desperate skrik
kunne fortsatt høres, det lød som et ekko inne i hodet hennes. Tonje måtte
drikke boksen tom før hun var i stand til å reise seg. Da kom spørsmålet. Kunne
vi gjort det annerledes? Hadde det vært bedre om vi hadde hentet Tormod Hansen
på arbeidsplassen? De hadde diskutert den muligheten, men funnet ut at
det var for risikabelt å vente til i morgen med å arrestere mannen. Sjansene var
for store til at han ville fått snusen i at de var på sporet av ham, og stukket
av. Tonje strammet seg opp. Hun prøvde å la være å tenke på Ulrikke Pettersen og
lille Kaisa. De to er tross alt i live, sa hun høyt til seg selv.