De fullmodne aksene sto med bøyd hode og viftet langsomt i den svake vinden. Det var tungt å skjære kornet. Korsryggen verket, og sigden laget brennemerker i håndflaten. Men stemningen var lystig og smittet over på Agnis. Alle virket fornøyd både med avlingen og det gode været. Disse dagene tok Agnis seg i å tenke at det ikke var så verst på Bakkeli. Marta måtte jo en gang gå lei av å pirke og lete etter feil. Frem til da skulle Agnis bite tennene sammen og holde ut. Og ingen trådte henne for nær, uten at hun kjente seg oversett av den grunn. De ga henne luft, og hun fikk gradvis venne seg til folkene som arbeidet og tjente under morbroren hennes.

«Se, Agnis! Se den store rauka vi har nå!» Synneva danset rundt henne, var som et oppkomme av sprudlende latter, smil og varme. Når hun ikke pratet, sang hun. Jentungen så det visst som sitt oppdrag å sørge for at Agnis fant seg til rette, samt å hjelpe akkurat henne på markene. Agnis skar og buntet kornet, og Synneva spratt på lette føtter frem og tilbake og plasserte nekene. Fra tid til annen kontrollerte Agnis, sånn helt diskré, at hun gjorde det riktig. Men det lot til at jentungen allerede hadde det i fingrene. Hun stablet pent og pyntelig i en fin runding, med aksene inn mot midten. Når de ble lagt slik, var de trygge for nattefrosten dersom den kom før kornet ble hesjet. Når Synneva ikke sprang for Agnis, laget hun bindler. Hun vred og tvinnet kornstråene, og sørget for at Agnis hele veien hadde nok av dem til å slå rundt nekene. Til det var hun nesten flinkere enn Agnis selv. Den ødelagte fingeren hindret henne litt. Gjorde henne mer klønete.

«Nå er den snart stor nok,» mente Agnis.

«Ja,» nikket vesla snusfornuftig. «Den må ikke bli for stor, for da kan det gå varme i den.»

Agnis smilte. «Et halvt dusin til, så tror jeg vi er der,» anslo hun mens hun lot blikket sveipe over åkeren. Overalt så hun krumme rygger. Dorte befant seg i utkanten. Hun rettet seg opp og vinket til Agnis før hun tok sigden fatt igjen. De to drengene og plassfolkene gjøv på som om de nyss var gått løs på kornet. Odelsgutten var langt langsommere i både skjæring og steg. Agnis hadde holdt et halvt øye på ham disse dagene, og hun var ikke særlig imponert. Torlak selv hesjet. På Bakkeli var det visst bare husbonden selv som var god nok til akkurat det, og hun hadde forstått at slik var det på alle gårdene her omkring. Far hennes hadde vært nøyaktig. Men han hadde lært henne hvordan også hun kunne få det bra nok til. Det hadde bare vært de tre under skuronna, og da måtte alle never kunne brukes overalt. Men selvsagt kom hun ikke til å si noe om det til noen.

Agnis tøyde på fingrene før hun krummet ryggen og lot sigdbladet kutte gjennom stråene igjen. Hun så Synnevas skjørtekant svinge til side for seg. Den ungen var noe for seg selv. Hver eneste morgen møtte hun henne med et stort smil når Agnis åpnet døren til rommet hun og Dorte delte. Da sto allerede jentungen og ventet utenfor sitt eget kammers, rett overfor deres. Så fulgte hun henne ned på kjøkkenet mens snakketøyet gikk som en foss.

«Som jeg gleder meg til kornet er i hus!» jublet Synneva like bak henne. «Mor lager så god skårgrøt da. Den beste! Du kan glede deg til å smake.»

«La meg gjette,» sa Agnis og gjorde seg tenksom, uten at hun lot sigden hvile. «Det er kanskje byggrøt i bunnen, med rømmegrøt bredt over?»

«Ja! Hvordan visste du det?»

«Det kan hende jeg har smakt noe lignende før,» smilte hun og blunket.

«Å! Men hvis kornhøsten er bra, skal det være mest rømmegrøt på fatet. Jeg håper den blir bra nok! Rømmegrøt er det beste jeg vet.» Hun hoppet på én fot mens hun snappet til seg noen løse aks fra bakken. Snart hadde hun et puslete, lite nek i neven. Ingenting av det dyrebare kornet fikk gå til spille.

«Jeg er ganske sikker på at det blir tilfellet i år, Synneva. Dette ser mer enn bra nok ut,» sa hun, uten å ane hvor mye det var vanlig for en gård av denne størrelsen å få i hus. Torlak hadde som mål at de skulle bli ferdig med skjæringen i dag, hvis de sto på. Selv om morgen- og kveldsluften bar bud om høst og løvskogen gulnet mer for hver dag som gikk, var det ikke tegn til nattefrost.

Når hun hadde nok til et nek, la hun sigden ned og satte treskoen oppå den. Hun visste at hun gjorde det. Var så brennsikker som det var mulig å bli, for hun hadde kjent den lille forhøyningen under foten. Bladet var sylskarpt. Det kunne fint kutte et enslig strå uten at hun måtte bruke makt. Torlak hadde nylig brynet det.

Hun surret bindelen stramt rundt stråene, fomlet litt før hun fikk til en god knute, og skulle til å legge den klar til Synneva, da hun hørte et skjærende skrik. Det var så gjennomtrengende at hun først ikke skjønte hvor det kom fra. Det ble liksom kastet tilbake fra fjellene som omkranset bygda.

Til toppen