Liam stod bak resepsjonsdisken da Emily kom inn. «Dronningen er ankommet,» nikket han. «Hun har spist lunchen i suiten.»

Emily måtte smile. «Hun venter meg.»

«Det gjør hun, og hun bad meg om å sende deg opp.» Han ristet på hodet. «Som om du var en av pikene.»

Emily trakk på skuldrene. «Det er vel like godt at samtalen finner sted på værelset hennes.»

«Suiten,» korrigerte Liam henne. «Fru Holthe er nøye med å kalle den det.»

«Da går jeg dit.» Emily tok fatt på trappen, opp til tårnet, som hadde vært hennes fars kontor i sin tid. Hun ble stående en stund foran døren, for å få pusten tilbake. Så banket hun på.

«Ja?» Stemmen var lys og skarp.

«Det er fru Eide.»

Lyden av skritt lød over gulvet. Så ble døren åpnet. Emily kjente seg overveldet. Juliane Holthe var virkelig usedvanlig vakker. Håret var så lyst blondt at det skinte av sølv, øynene store og klare. Skikkelsen var smekker, og klærne kostbare og elegante.

«Kom inn, kjære fru Eide.»

De tok plass i salongen. Emily betraktet Sanders nyeste flamme. Hva slags kvinne var hun? «Hvordan står det til med min bror?»

«Han trives svært godt i hovedstaden. Det var på tide at han flyttet. Kragerø er liten for en mann som ham.»

«Så han er tilfreds med sin nye stilling?»

«Det er han.» Fru Holthe smilte. «Han arbeider på et stort og elegant hotell, der det er mulighet for å gjøre karriere for en med den rette innstillingen.»

Emily nikket. Var Sander en mann med «den rette innstillingen»? Jenny ville ha fnyst av en slik betegnelse. Sander hadde gjentatt ganger vist at han ikke brydde seg om vanlige regler for skikk og bruk, i alle fall ikke på en arbeidsplass.

«Han vet ikke at jeg er her, så vår lille samtale må bli mellom oss.»

Emily rettet ryggen. Her måtte hun være på vakt. Denne kvinnen visste hva hun ville.

«Lover De meg det?»

«Jeg vet virkelig ikke om jeg kan love noe slikt.»

«Jeg kan ikke betro Dem noe dersom jeg frykter at De vil gå til ham med det.»

«Da lover jeg.» Emily kjente motviljen vokse.

«De vet at vi skal gifter oss til sommeren?»

«Ja.»

«Jeg har ingen barn, men ønsker en sønn eller datter.»

«Det ønsker vel de fleste kvinner,» fikk Emily svart.

«Ja, men jeg ønsker ikke å ta ansvaret for en annen kvinnes barn.»

Emily rykket til. «Sander er enkemann med to døtre. Det vet dDe utmerket godt.»

«Kan jeg by Dem noe? Jeg kan ringe etter værelsespiken.»

«Nei takk. Jeg skal ikke ha noe. De visste om Sarah og Therese da De møtte Sander,» gjentok Emilyhun.

«Nei. Det tok noen dager før han fortalte meg om døtrene. I mellomtiden hadde jeg rukket å falle for ham.»

«Han bor jo sammen med døtrene sine! Jeg kan ikke forstå at det kan være mulig å …» Emily holdt inne.

«Døtrene var ikke på hotellet. Vi snakket ikke om slikt.»

Slikt? Det dreide seg om de to morløse døtrene Sander hadde kjempet så lenge for å få tilbake fra Ragnhilds foreldre.! «De traff dem først i julen?»

«Ja. Men Sander hadde selvfølgelig forberedt meg.»

Så det hadde han. «I følgeIfølge min bror ble De svært begeistret for Sarah og Therese.»

«Sa han det? Det var sikkert for å berolige Dem.» Hun la hodet på skakke. «Han sier at De har vært nesten som en mor for tvillingene etter at de flyttet hit.»

«En mor?» Emily trodde ikke at hun hørte riktig. «Jeg er pikenes tante, og har aldri følt meg som noe annet.»

«Sander sier at døtrene ser på Dem som en mor.»

Emily skjønte brått hvor fru Holthe ville med dette. «Jeg har fem barn. Den yngste er bare tre år. Jeg har ikke oppført meg som mine niesers mor. Tvert imot, det har hendt at jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg nærmest har overlatt dem til denres jevnaldrende kusinen, min yngste datter.» Nå overdrev hun, men det kunne antagelig trenges.

«Deres eldste datter flytter til Bergen denne sommeren.»

«Det gjør hun. Jeg kommer til å savne henne – også fordi hun har vært så flink med de yngre barna.»

Fru Holthe overhørte det siste. «Jeg er overbevist om at tvillingene vil få det langt bedre dersom de blir boende hos Dem. Da slipper de å bli rykket opp med roten nok en gang, og å bytte skole.» Hun slo ut med armene. «Det er opplagt.»

Emily gransket det kalde, vakre ansiktet. «De ber meg altså om å ta ansvaret for Sanders døtre? For godt?»

«Ja.» Blikket var utfordrende.

«Er det av hensyn til Sarah og Therese?»

Fru Holthe trakk på skuldrene. «Man kommer lengst med ærlighet. Jeg spør fordi jeg ikke ønsker å få dem i huset.»

«Vet Sander det?»

«Vet og vet. Jeg har nevnt noen ganger for ham at døtrene hans ville få det bedre dersom de ble boende hos Dem.»

«Hva har han sagt til det?»

«Ikke så mye.»

«Hva om jeg sier nei?»

«Da påtar De Dem et stort ansvar. Pikene vil ikke like å bli flyttet igjen – og bo hos meg.»

Emily stirret på kvinnen. Mente hun dette? Eller var det noe hun sa, som et pressmiddel?

«Jeg kan aldri bli glad i en annen kvinnes barn.» HunFru Holthe ristet på hodet. «Pikenes mor var dessuten syk på sinnet. Hun forsøkte flere ganger å drepe et uskyldig menneske. Hvordan kan jeg vite at ikke tvillingene har det samme i seg? Jeg kommer til å frykte for mine egne barns sikkerhet dersom jeg har dem i huset.»

Emily rettet ryggen. «La meg si Dem min ærlige mening. Jeg fatter ikke hva Sander ser i Dem. De virker både kald og selvisk. Dessuten er jeg overbevist om at tvillingenes mor ikke ville ha mistet forstanden om ikke Sander hadde behandlet henne så dårlig.»

«Hva mener De?» Et øyeblikk virket fru Holthe betenkt.

«Jeg er redd min bror var utro gang på gang – nærmest rett foran øynene på henne. De er ikke den første hotellgjesten han har innledet et forhold til.» Hun var forskrekket over seg selv. Sander ville bli rasende dersom han fikk hørte hva hun sa, men hun måtte forsvare Ragnhilds ettermæle – og tvillingenes fremtid.

«Det er mulig at han var utro mot sin første hustru.» Fru Holthe smilte. «Men ingen mann er utro mot meg. Det kan jeg forsikre Dem.»

«De har ikke levd sammen med Sander før.»

«Jeg hadde ikke trodd at De var så ondskapsfull, fru Eide. De snakker om Deres egen bror – som alltid har snakket så pent om Dem.»

«Kanskje han ikke kjenner meg ordentlig.» Sander var blitt altfor vant til at hun tilgav ham og ordnet opp. «Han fikk ansvaret for sine døtre. Jeg er redd jeg hjalp ham med å overbevise svigerforeldrene om at han var verdig et slikt ansvar. Skal han da kaste døtrene fra seg så snart han treffer en ny kvinne?»

«De overdriver, kjære fru Eide. Der er oppbragt nå, men jeg er overbevist om at De kommer til å se fornuftig på saken når De får roet Dem ned. Pikene har det godt hos Dem, og der bør de bli. Sander og jeg skal stifte vår egen familie.» Hun smilte tilfreds. «Og ikke glem at De har lovet meg at dette blir mellom oss.»

Emily reiste seg. «Jeg kommer til å si hva jeg mener om Dem.»

«Og hva mener De om meg?»

«Det jeg sa i sted. De tenker bare på Dem selv. Dersom Sander gifter seg med Dem, kommer han til å angre.»

«Der tar De feil. Jeg skal sørge for at han ikke angrer. Men dersom De tvinger meg til å ta ansvaret for døtrene hans, kommer De til å angre. Vent og se.»

Emily klarte ikke å bli værende i samme rom som fru Holthe. Hun reiste seg og gikk, uten å si noe mer. Ute på gangen ble hun stående og vente på at hjertet skulle roe seg. Det slo så hardt og vondt. Hun hadde ikke noe valg. Dersom ikke Sander gjennomskuet sin forlovede, måtte hun ta ansvaret for Sarah og Therese.

Til toppen