Tenk deg en varm sommerdag. Du sitter på en knirkende kjerre med tømmene i hendene. Sand og småstein knaser under vognhjulene og blander seg med lyden av humler som summer og små bekker som sildrer i veikanten. Foran deg traver Blakken med manen dansende over nakken. Ellers er det helt stille.

Så åpner landskapet seg. Store beiteområder brer seg utover, gylne kornaks legger seg med vinden, og små gårder dukker opp mellom liene. Folk stopper opp i arbeidet og følger deg med blikket til du er ute av syne.

Kjerreveien slynger seg videre rundt krappe svinger. På den ene siden er skråningen full av blomster og markjordbær. På den andre siden stuper åssiden og ender i et vann langt der nede. En landhandel dukker opp langs veien, så en liten kirke, før du kommer til et bryggeområde. Her vrimler det med folk. Tømmer lempes ut i vannet, vogner ankommer skysstasjonen, og på gårdene kinner gårdsfruene smør og lager ost.

Velkommen til Vest-Telemark anno 1850. Du har ikke rotet deg bort, men kommet til landsdelen «mellom bakkar og berg».

Isolert område

Vest-Telemark var et av Norges mest isolerte områder, helt fra middelalder og langt inn i etterkrigstiden. Folk levde av det jorda kunne gi: bygg og havre, poteter og grønnsaker. Viktige handelsvarer var tømmer, skiferstein, skinn og smør. Tømmer ble fløtet på innsjøene, ned bratte fossefall, gjennom stryk og elver, helt til Skien. Dette arbeidet kunne være livsfarlig.

Livet her var ikke enkelt. Om vinteren kunne bygdene være isolerte i lange perioder, og om sommeren var selv enkle hverdagsoppgaver tunge når man bodde høyt oppe i fjellsiden. Folkene som bodde her var tøffe, tålmodige og vant med både bratte åssider og lange vintre.

Det er nettopp dette landskapet og disse menneskene som har inspirert serien Mellom øst og vest. Når jeg skriver, ser jeg ofte for meg de smale kjerreveiene, livet på brygga, og hører lyden av hester som pruster oppover bakkene. Kanskje vil du kjenne igjen noe av det når du leser serien?

Da brikkene falt på plass

Å forklare hvordan en serie blir til, er ikke helt enkelt. Det er som om en masse tanker og idéer tumler rundt i hodet og leter etter hverandre. Ting man leser her og der, begynner å jobbe sammen. Plutselig en dag faller alt bare på plass, og vips, så har du en historie.

Jeg hadde lenge tenkt at den lille bygda Lårdal i Vest-Telemark ville være det perfekte stedet for en serieroman. Gjennom hele livet har jeg tilbrakt mye tid der, ettersom faren min er derfra. Da besteforeldrene mine gikk bort, overtok pappa barndomshjemmet, og nå tilbringer jeg mye tid her i sommerhalvåret.

En dag leste jeg et stykke om hestehandlere på 1800-tallet, og da slo det ned i meg: Helten i serien min måtte være hestehandler! Hestehandleryrket hadde et frynsete rykte på den tiden, og å la en sympatisk og stødig helt ha et slikt yrke syntes jeg hørtes ut som en spennende kontrast. Dessuten ga dette meg muligheten til å sende ham mellom Østlandet og Vestlandet, en reise hvor mye kan skje.

Ganske umiddelbart falt heltinnen også på plass: En litt håpløs, men godhjertet byfrøken som må starte livet på nytt, langt unna pene kjoler og travle bymarkeder. En ung kvinne som virkelig møter på prøvelser hun aldri før har brynet seg på, og som forelsker seg hodestups i en kar som hun vet moren hennes aldri ville ha godtatt.

Inspirert av Lårdalssoga

Det meste i serien er fri fantasi, men jeg har latt meg inspirere av Lårdalssoga, en tykk lokalhistorisk bok full av opplysninger og små fortellinger om Lårdal og bygdene rundt. Det morsomme er at til og med jeg er nevnt i denne boka! Soga forteller nemlig om folk og gårder helt fra slutten av 1600-tallet og frem til 1978. Jeg er bare nevnt i en liten setning, men det er likevel utrolig artig å ha navnet sitt der.

I boka kom jeg over en beretning om at presten, landhandleren og doktoren i bygda hadde en vennskapelig kniving seg imellom om å ha den fineste og best opparbeidede gården. Dette er en detalj jeg har forsøkt å fange i serien.

Ekte bygdestemning

Gjennom sidene i Mellom øst og vest forsøker jeg å fange den ekte bygdestemningen fra 1850-tallet. Ikke bare den dype roen, men også aktiviteten som tross alt fantes der. Lårdal var et viktig knutepunkt for lokalhandelen på denne tiden, så det var absolutt et yrende liv nede på brygga.

I dag er Lårdal en stille, rolig og vakker liten perle for alle som søker sjelefred. Fremdeles det perfekte stedet for å drømme seg bort i en god historie.

Kos deg med serien!

Wenche