Når Wenche Sand Selstø debuterer som serieforfatter i august, er det med en historie som har levd i henne lenge. Handlingen i Mellom øst og vest er inspirert av bygda Lårdal i Vest-Telemark, hvor Wenche har sterke familierøtter og tilbringer mye tid.

Hovedpersonen i Wenches debutserie er unge Phillipa. Langt hjemmefra må hun finne fotfeste i uvante omgivelser, samtidig som hun trekkes inn i både drama, romantikk og mysterier.

– Jeg har elsket å skrive om den modige, men engstelige byfrøkna som plutselig får livet snudd på hodet, forteller Wenche.

Skrivelysten har fulgt Wenche siden ungdomsårene, og de siste tolv årene har hun skrevet jevnlig og målrettet mot drømmen om å bli forfatter.

– Jeg skriver fordi jeg har historier inni meg som presser på for å bli fortalt. Da har man ikke noe annet valg enn å plukke opp pennen og sette i gang. Det er et stort prosjekt å skrive en romanserie, og jeg er veldig takknemlig for denne muligheten.

Ved siden av skrivingen jobber Wenche i Nav, og fritiden fylles gjerne med bøker og reiser. Nå er hennes første serie endelig klar til å møte leserne, og hun gleder seg til å dele Phillipa og Mellom øst og vest med deg!

Les utdrag fra bok 1 i serien

28. april 1851
Noe skrapte mot ytterveggen. Phillipa løftet hodet og så ut i den mørke entréen. Døren som skilte dagligstuen fra gangen sto på gløtt, og det var som om mørket der ute forsøkte å smyge seg inn gjennom åpningen. Hun himlet med øynene og kvalte en gjesp. Nå måtte hun ikke la en lyd fra bygaten utenfor føre til at fantasien fikk utfolde seg fritt. Øynene gled ned til avisen igjen. 4. april 1851 sto det på forsiden. Hun bladde raskt videre. Avisen var allerede tre uker gammel, og trykksverten var gnidd utover flere steder. De holdt ikke Tiden lenger, men nå og da kom hennes bror hjem med et eksemplar fra tobakksforretningen når innehaveren var ferdig med den. Uinteressert lot hun blikket gli over alle ordene før hun bladde om og laget en rift nederst på papiret. Så stivnet hun. Der var den igjen. Skrapelyden. Den kom fra inngangsdøren. Hun lukket øynene og lyttet. Det skrapte svakt. Så ble det helt stille.

Ute suste vinden rundt husveggene og fikk grenene på pæretreet i bakgården til å skrape mot vinduet bak henne. Et isende trekk la seg på skuldrene, så hun trakk sjalet tettere rundt seg. Så la hun avisen til side og tok i stedet opp broderiet som lå i en kurv på gulvet. Nålen var borte, og løse tråder fra det uferdige arbeidet hadde surret seg sammen med andre tråder i kurven. Hun forsøkte å løse opp i kaoset, uten hell, og slapp til slutt hele broderiet ned i kurven igjen. Samme kunne det være, tenkte hun. Hun likte uansett ikke å brodere. Det var bare noe hun gjorde fordi moren insisterte på at hun skulle lære seg kvinnelige sysler. Så langt hadde det ikke gått særlig bra, for det som skulle bli en vakker rose av kjedesting så ut som den var i ferd med å visne.

Phillipa reiste seg og gikk hvileløst rundt i dagligstuen. Vegguret slo ett slag. Klokken var halv åtte. I stedet for å kjede seg så grenseløst, kunne hun gå ned i kjelleren for å slå av en prat med tjenestepiken, tenkte hun. Oline ville sikkert sette pris på litt selskap til klesvasken.

Idet hun satte foten i entréen, skrapte det igjen mot døren. Phillipa bråstoppet. Et dunk fikk henne til å fare sammen. Kunne det være et dyr? Hun grøsset. Skulle hun rope på Oline og be henne åpne? Nei, så pysete var hun da ikke. Så slo dørhammeren tre ganger. Phillipa skvatt så hun hoppet. Før hun rakk å gjøre noe som helst, banket det tre ganger til. Fingrene knuget sjalet sammen i halsen da hun nærmet seg døren.

«Det er bare et helt vanlig menneske. Ikke vær så pysete,» hvisket hun til seg selv.

Med raske fingre tente hun oljelampen som hang på en spiker ved døren. Så hektet hun lampen ned fra spikeren. Da døren gled opp, falt det dansende lysskjæret på en kappekledd person. Phillipa stirret på den mørke skikkelsen. Hun skalv på hånden da hun hevet oljelampen. Det så ut til å være en mann, men hodet var godt skjult inni hetten på den lange kappen.

«Hva er det De vil?» spurt hun og holdt hardt i dørhåndtaket.

Mannen trakk av seg hetten. Lyst, halvlangt hår med mørkere røtter kom til syne. Han dro hånden gjennom det, slik at det la seg pent på plass. Phillipa stirret forundret på ham og ventet på svar. Uten å si noe lot han en stor veske gli ned fra skulderen. Så satte han seg på huk og begynte å rote rundt i den.

«Unnskyld meg, herr …» Hun åpent døren helt. «Kan De vennligst svare på hva det er De vil?»

Phillipa gransket ham i det dunkle lyset. Han virket ikke særlig velstående, men klærne var hele og rene. Mannen rettet seg opp og så på henne. De lysebrune øynene betraktet henne et kort øyeblikk, før de vandret videre til hånden som holdt oljelampen. Den skalv fremdeles.

Han nikket mot den. «Ikke vær redd, frøken.» Den ene munnviken hans dro seg oppover. «Folk blir ikke farligere i mørket enn de er på høylys dag.»

Phillipa kjente at hun ble varmt i ansiktet, og hun kjempet for å holde hånden rolig. «Jeg skjelver ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg er sint.» Hun hengte lampen på en krok utenfor og la armene i kors foran brystet. «De bråker særdeles mye, herr …?»

«Beklager,» sa han, fremdeles uten å presentere seg. «Som De ser har jeg mye å bære på, så det er fort gjort å dulte borti ting. Dessuten er jeg usikker på om jeg har kommet til rett sted, så jeg har trasket litt frem og tilbake utenfor her.»

«Jeg kan ikke tro det er hit De skal.» Phillipa skjøv haken frem. Hun var fremdeles varm i ansiktet og syntes mannen var frekk som hadde skremt henne slik. Det var helt stille rundt dem. Ikke et menneske var å se, men hun kunne høre en lavmælt samtale et stykke nede i Kirkestredet. Lyden av hundeglam lød i det fjerne, ellers var det kun vinden som suste i lønnetrærne. Grenene skrapte mot gjerdet på den andre siden av den smale gaten.

Den fremmede satte seg på huk igjen og fortsatte å romstere i vesken. Han ristet på hodet og mumlet for seg selv. Så tok han av seg den andre vesken og begynte å lete i den.

«Si meg, er De Phillipa Lindland?» Han reiste seg opp og så på henne mens han begynte å fomle innenfor den tykke kappen.

«Ja, det er meg,» svarte hun kort.

Han hevet øyenbrynene og pustet ut idet han dro frem et brev. «Det var der jeg hadde lagt det,» mumlet han for seg selv.

Mannen så lenge på brevet. Etter å ha betraktet det i nærmest en hel evighet, strakte han ut armen og ga det til henne.

«Vær så god. Til Dem, frøken.»