Et nytt kapittel fra Anne Marie

Naturen er mitt fristed

Når Anne Marie Meyer nå lanserer sin fjerde romanserie, er det med en blanding av forventning og sommerfugler i magen.

– Selv om jeg har vært forfatter i snart tjue år, er det alltid like spennende og nervepirrende når noe man har arbeidet med lenge skal presenteres for gamle og forhåpentligvis nye lesere, forteller hun.

Anne Marie er et kjent navn for de fleste serielesere. Hun debuterte med Odelsjenta i 2007, og hun har også skrevet de populære seriene Julie og Nattsvermere. Den erfarne forfatteren beskriver seg selv som en ekte bygdejente, selv om hun har bodd i Oslo i over tre tiår. Hun trives både i byen og i naturen, og nærheten til Østmarka gir mulighet for lange turer til fots eller på sykkel.

– Jeg har vokst opp på fjellet og nær skogen, og naturen har vært mitt fristed helt siden jeg var barn. Der kan jeg puste fritt og slipper å forholde meg til noe annet enn nettopp naturen og roen jeg finner der. Jeg liker også å fotografere, reise, trene, sykle, strikke og legge puslespill.

En by i forandring

I Sølvberget blir du tatt med til Stavanger i 1890 – lenge før oljealderen. Byen var liten, med kun 22 000 innbyggere, men gikk raskt fra å være en småby til å bli et viktig sentrum for handel og sjøfart.

– På 1800-tallet vokste Stavanger frem som en av Norges viktigste sjøfartsbyer, drevet av sildefiskeriene, skipsfarten og etter hvert hermetikkindustrien. Disse næringene ga arbeid til svært mange og bidro til å modernisere byen, forteller Anne Marie.

Stavanger var en av de ledende seilskutebyene i Norge, og seilskuteflåten fraktet varer over hele verden. Samtidig var en ny tid på vei, og seilskutene ble byttet ut med moderne og raskere dampskip.

– Sjøhusene langs Vågen står fortsatt som tydelige spor etter seilskutetiden. De fungerte som lagerbygninger for varer som ble fraktet med skutene.

Men den voldsomme utviklingen hadde også en bakside. Stavanger var preget av både fattigdom og forurensning. Trange trehusmiljøer, manglende kloakksystemer og avfall fra sildesalterier førte til dårlig hygiene, stank og forurenset sjøvann i Vågen.

En heltinne med utradisjonelle valg

Midt i dette historiske landskapet møter du seriens hovedperson, Elen Marie.

– Attenåringen lever et enkelt, men godt liv sammen med foreldrene og tvillingbrødrene Trym og Embrik. Faren er sjømann, og historiene hans om fjerne land tenner en sterk lengsel i henne etter å oppleve verden selv, forteller Anne Marie.

For en kvinne på den tiden var det nærmest utenkelig å ta hyre på et skip – men Elen Marie er ikke typen som lar seg stoppe av konvensjoner.

– Hun er eventyrlysten og våger å ta egne og utradisjonelle valg, som ikke alltid var så populært på den tiden.

Når Elen Marie får arbeid som serveringshjelp hos den velstående rederfamilien Bremer, åpner dørene til en helt ny verden.

– Men bak den vakre fasaden skjuler det seg også hemmeligheter, noen av dem knyttet til hennes egen familie. Når hun møter den store kjærligheten, blir hun stilt overfor valg som får dramatiske og uante følger for henne, avslører Anne Marie.

Fascinert av atmosfæren

At handlingen denne gangen er lagt til Stavanger, er ikke tilfeldig. Da Anne Maries sønn studerte der, besøkte hun byen flere ganger og ble fascinert av både atmosfæren og historien.

– Stavanger er en sjarmerende og koselig by med godt bevart trehusbebyggelse og nærhet til sjøen. Da vi en gang besøkte Norsk Hermetikkmuseum, ble ideen til serien født.

I arbeidet med serien har Anne Marie hentet inspirasjon både fra egne opplevelser i byen og fra historiske kilder. Selv om miljøene og epoken er virkelige, er menneskene i historien oppdiktede.

– Personene du møter i serien har aldri levd. De er et bilde på mennesker som kunne ha levd den gangen.

En mørk side av historien

Et av stedene i serien fra virkeligheten er «Den kombinerede Indretning», en institusjon som eksisterte i Stavanger på 1800-tallet. Den lå i nærheten av St. Petri kirke og besto av flere falleferdige trehus hvor byens fattige, syke, prostituerte, småforbrytere og sinnslidende ble stuet sammen.

– Anstalten åpnet i 1845 og besto av sykehus, Hospitalet, sinnssykeasyl, tvangsarbeidsanstalt, fattighus, vaskehus og vaktmesterbolig. Dårlig mat og hygiene bidro til mye sykdom og altfor tidlig død. Spesielt var Dollhuset, der sinnssyke ble plassert, kritisert for sin nedverdigende behandling av de syke. De ble plassert på små celler uten varme og med gitter foran vinduet.

Tvangsarbeidere ble satt til arbeid både i byen og inne på anstalten.

– En av arbeidsoppgavene var å hente syke og døde i en grønn kasse med luftehull, som var byens ambulanse.

Anstalten ble til slutt lagt ned i 1896 etter økende kritikk fra byens innbyggere.

Når historien lever sitt eget liv

Selv etter mange år som forfatter opplever Anne Marie at historiene utvikler seg underveis i skriveprosessen.

– Jeg har sluttet å skrive lange synopsiser. Når man blir kjent med karakterene og personlighetene deres, vil de ofte noe annet enn det man først hadde tenkt.

Hun har likevel en overordnet plan, men lar gjerne historien ta nye retninger underveis.

– Ideer dukker alltid opp mens jeg skriver.

En historie om håp

Hvis hun selv skulle valgt en annen tid å leve i, kunne Anne Marie godt ha vært nysgjerrig på Stavanger for rundt 150 år siden.

– Det var en svært spennende og dynamisk by, preget av en eventyrlig forvandling fra en liten småby til en viktig industri- og handelsby.

Med Sølvberget ønsker hun å gi leserne både spenning, følelser og et innblikk i en tid som la mye av grunnlaget for Norges velstand.

– Serien har mange rare, morsomme og interessante personligheter. De møter forskjellige utfordringer og fordommer, og vi får innblikk i hvordan de håndterer dem. Vi møter også mennesker som ikke alltid vil andre vel, slik det alltid har vært.

Og kanskje ligger det også en liten påminnelse til leserne mellom linjene:

– Det finnes alltid håp. Man må aldri gi opp, selv når tilværelsen virker mørk og vanskelig, avslutter Anne Marie.