«Sølvberget» av Anne Marie Meyer

Det vakre huset skjuler hemmeligheter som ville fått sosieteten til å sperre opp øynene …

Stavanger, 1890: Atten år gamle Elen Marie lever et enkelt, men godt liv sammen med foreldrene og tvillingbrødrene. Hun arbeider på Den Kombinerede Indretning, en anstalt der sinnslidende, prostituerte, småkriminelle og syke er stuet sammen.

Dagene på hospitalet er lange og harde, og Elen Marie blir advart mot å stole på menneskene hun møter og historiene hun hører. Når hun får anledning til å servere hos den velstående rederfamilien Bremer, åpnes dørene til en helt ny verden for Elen Marie. Bak den vakre fasaden skjuler det seg svært mørke hemmeligheter, og noen av disse inkluderer hennes egen familie …

Elen Marie drømmer om å reise ut i den store verden med en av de flotte seilskutene i fjorden. Når hun møter den store kjærligheten, blir hun stilt overfor valg som får dramatiske og uante følger for henne.

Sølvberget er bestselgerforfatter Anne Marie Meyers fjerde romanserie

Anne Marie debuterte med serien Odelsjenta i 2007, og hun har også skrevet de populære seriene Julie og Nattsvermere. Anne Marie bor i Oslo, men er opprinnelig fra Etnedal i Valdres. I tillegg til å skrive bøker, er Anne Marie en dyktig hobbyfotograf. Hun er også en ivrig mosjonist, og trives aller best i naturen, i skogen eller på fjellet. Det henter hun krefter og finner roen i en travel hverdag.

Utdrag fra Lengselens hjerte, første bok i Sølvberget

Stavanger, august 1890

Solen var på vei opp da Elen Marie hastet ned mot byen. Hun skuttet seg. Nok en lang dag blant de syke på Hospitalet ventet. Da hun hadde kommet et stykke, stanset hun og kastet et blikk utover fjorden. Ikke en krusning var å se på den blå overflaten. Som vanlig var det et yrende liv inne i Vågen på denne tiden av døgnet. Fiskebåtene hadde kommet inn med nattens fangst. Nå lå de tett langs brygga mens fiskerne bar kasser med brisling inn på land, som skulle fraktes videre til hermetikkfabrikkene.

Hun kastet et blikk mot fabrikkpipene som stakk opp over byen. Den grå røyken steg mot den blå himmelen. Hun hadde håpet å få arbeid på en av fabrikkene denne sesongen, men ingen hadde behov for flere. I stedet måtte hun ta til takke med arbeid på Hospitalet, der hun vasket og serverte mat til de syke. Hun hadde begynt der i april. Det var et slitsomt og til tider deprimerende arbeid, men hun hadde vennet seg til det. Det moren tjente på å sy kjoler til velstående kvinner i byen, rakk ikke til alt, så hun måtte hjelpe til. Faren var sjømann, og var mye borte.

Hun bestemte seg for å gå videre. Arbeidet ventet, og det var best hun ikke kom for sent. Da hørte hun noen rope, og snudde seg. Barndomsvenninnen Jørgine kom småløpende mot henne. Det svarte skjørtet bølget om de slanke leggene. Jørgine var høyere enn henne, mørkeblond i håret, med muntre, blågrønne øyne og et nydelig smil. De hadde kjent hverandre siden barneskolen og hadde holdt sammen i tykt og tynt siden da. Jørgines far, Reiulf, arbeidet i røkeriet på hermetikkfabrikken, mens moren Alfhilde var hjemmeværende. Etter at huset deres brant ned for noen år siden, hadde de fått leie et lite fattigslig hus av fabrikken.

– God morgen, peste Jørgine og saknet farten. – Skal du på arbeid?

– God morgen. Det skal jeg, smilte Elen Marie.

– Da kan vi gå sammen.

– Det er hyggelig, sa Elen Marie. – Jeg har ikke sett deg på noen dager. Er alt bra med deg?

– Jeg har det bra, det har bare vært litt stritt hjemme, men det går bedre nå. Mor ble syk igjen.

– Det var leit. Hva feiler det henne?

– Det er det vanlige. Hun sørger over Frans. Selv om det er mange år siden han døde, klarer hun ikke å forsone seg med at han er borte.

Frans var Jørgines lillebror som døde for fem år siden. Jørgine snakket sjelden om broren, som hun hadde sørget dypt over.

– Og hva med deg, trives du på Hospitalet? Jørgine skjøv samtalen over på noe annet.

– Det er greit nok der, men jeg skulle ønske jeg hadde fått arbeid på fabrikken i stedet.

– Du kan prøve igjen når brislingfisket begynner til våren, trøstet Jørgine. – Men det er temmelig ensidig arbeid, bare så du vet det. Vi står og legger fisk i små bokser hele dagen, til huden nesten faller av, og betalingen er elendig, men det er tross alt bedre enn å gå arbeidsledig.

– Det er sant, sa Elen Marie.

– Når kommer faren din hjem?

– Jeg vet ikke, men jeg håper han kommer snart. Mor er bekymret fordi han har vært så lenge borte, men slik er hun alltid når hun venter ham hjem.

Flere kom gående, både kvinner og menn, og forsvant inn i den lange, grå bygningen i Øvre Strandgate der fabrikken holdt til.

– Skal vi møtes etter arbeid? Vi kan gå en tur langs havna. Det er godt å komme bort en stund fra mor, og vi har ikke fått pratet sammen på lenge. Jørgine så på henne.

– Det kan vi godt. Jeg er ferdig klokken seks, men jeg må hjem og spise først, sa Elen Marie.

– Skal vi si klokken syv, da? sa Jørgine.

– Det passer fint, sa Elen Marie.

De sa farvel, og Jørgine fortet seg inn etter de andre kvinnene. Elen Marie svingte inn i en smal gate som ledet ned mot selve byen, og satte kursen mot de triste, grå bygningene som lå like ved Petrikirken. Det var ikke langt å gå, og snart fikk hun øye på sykehuset.

Hovedbygningen lå ned mot Skolebakken. Den var i to hele etasjer med en stor loftsetasje. Takflatene skrånet ned til alle fire sider, og en stor trapp var plassert sentralt i bygget. Det var en operasjonsstue og sykestuer der, ni i alt, med plass til førtito pasienter. På loftet var flere av byens prostituerte plassert. De havnet der hvis de laget bråk og leven, noe de ofte gjorde. Rett som det var hang de ut av vinduene og ropte til byens fine herrer som gikk forbi ute på gaten.

I tillegg til sykehuset var det også et fattighus på området, som ble kalt Spindhuset. Der bodde tolv eldre kvinner. Hun lot blikket gli videre mot Dollhuset, som rommet seks til sju personer. Litt lenger borte lå tvangsarbeiderdelen, som ble kalt Stalten. Elen Marie skuttet seg. Det var der de småkriminelle holdt til. Mennene hadde et felles soverom og en stor sal hvor innendørs arbeid kunne utføres.

Elen Marie skyndte seg videre. Hun hadde aldri vært der inne, men hun hadde sett noen av mennene når de gikk til dagens oppgaver. De ble satt til å feie gatene, plukke stein, utføre snekkerarbeid eller hugge ved, visste hun. Synet av dem ga henne alltid en ubehagelig følelse. Det hendte at hun undret seg over hva de var straffet for. De groveste forbrytelsene, som fosterdrap og tyverier, ble straffet hardt.

I tillegg var det badeanstalt og spisesal med røkeri på området. Til og med et steinhuggeri, var det her. Bygningene dannet en gårdsplass. Idet hun kom inn på den, kom en ung mann gående mot henne, trekkende på en gammel kjerre. Han gikk sakte og fremoverbøyd. Klærne var skitne og slitte, og treskoene klapret mot brosteinen sammen med de knirkende hjulene på kjerra. Det mørke, lange håret hans var bundet sammen med en skinnsnor i nakken. Elen Marie rynket pannen. Hun hadde ikke sett ham før. Hva hadde han gjort, siden han hadde havnet på et sted som dette?

Det var tvangsarbeidernes oppgave å frakte syke til Hospitalet, og de døde til kirkegården, der de ble begravet. Anstalten var fryktet blant byens innbyggere. Hun hadde hørt moren og Olava, onkel Peders kone, snakke om at den burde stenges, og beboerne flyttes til et mer egnet sted. Elen Marie var ikke uenig i det. Den bunnløse nøden og fortvilelsen hun så hos de som ble plassert der, var hjerteskjærende.

Hun saknet farten og stanset da den unge mannen passerte. På kjerra lå en gammel kvinne og jamret seg høylytt. Klærne var skitne og fillete. Fingrene hennes minnet mest om klør, og ansiktet som stakk frem fra det grå, hullete sjalet var rynkete, med smale øyne og en litt krokete nese. Da hun åpnet munnen og skrek, la Elen Marie merke til at hun manglet flere tenner i overkjeven. Den unge mannen løftet ansiktet og så på henne. Han slapp taket i kjerra og dro hånden over den svette pannen.

Hun kjente et sug i magen da hun så inn i de brune, varme øynene hans.