Snikles de første sidene i «Sølvberget 2»

Utdrag fra Sølvberget 2: Kjærlighetens lotteri

September 1890

Elen Marie sank ned på kne da hun kom bort til brygga. Hun lente seg over bryggekanten og så ned på skikkelsen som lå og fløt i det skitne vannet. Vårinn lå med ansiktet ned og armene ut til siden. Skjørtet lå som seil rundt bena.

– Kjære Gud, ikke la det være for sent, ba Elen Marie mens hun så seg om etter noe hun kunne gripe fatt i henne med. Hun fikk øye på en båtshake som lå henslengt på brygga. Raskt reiste hun seg opp og grep tak i den, før hun la seg
på kne igjen. Med et godt grep rundt håndtaket lente hun seg så langt ut som hun våget og hektet kroken i kvinnens bluse. Forsiktig dro hun henne nærmere, men hvordan skulle hun få henne opp?

Hun ble nødt til å hoppe i vannet og løfte henne opp, men var hun sterk nok til å klare det alene? Dessuten risikerte hun selv å gå under.

Elen Marie svelget, hun hadde ikke noe valg, hun måtte ta sjansen. Hun kikket rundt seg, men ingen var å se. Så fikk hun klare det alene. Hun la haken fra seg og skjøv bena utfor kanten da hun plutselig hørte en lyd. Hun snudde på hodet
idet to menn kom løpende mot henne.

– Hva holder du på med, kvinne? sa den ene.

– Du har vel ikke tenkt å drukne deg? Han så forskrekket på henne.

– Det ligger en livløs kvinne i vannet, sa hun.

– Jeg trenger hjelp til å få henne opp.

Mennene kikket ned.

– Gud hjelpe oss, sa den ene. Han la seg på magen og ålte seg over kanten, tok tak i Vårinn og dro henne nærmere. – Hjelp meg, sa han til den andre. – Hun er ikke så tung, vi bør klare å få henne opp uten at vi må i vannet.

Elen Marie knuget hendene sammen mens hun bivånet mennenes strev med å hale kvinnen opp fra vannet. Til slutt fikk de dratt henne over bryggekanten og la henne på bakken, der de snudde henne over på ryggen. Den yngste av
mennene la øret inntil brystet hennes.

– Lever hun? Det var så vidt Elen Marie klarte å si noe.

– Ja, hjertet slår. Hvor lenge har hun ligget i vannet?

– Ikke lenge. Jeg var i nærheten og så henne. Hun betraktet Vårinn. Hun var blek og lå med lukkede øyne. Mannen snudde henne over på siden og dunket henne hardt i ryggen. Vårinn ynket seg, men hun våknet ikke. Han dunket
henne en gang til, og da slo hun opp øynene samtidig som en liten sjø av vann kom ut fra munnen hennes. Hun brakk seg flere ganger. Da hun roet seg, la mannen henne varsomt ned på ryggen igjen. Vårinn slo opp øynene og så forvirret og engstelig på dem.

– Hva gjør du her? sa Vårinn med hes stemme til Elen Marie.

– Jeg var i nærheten da jeg så deg falle fra brygga. Jeg er så glad for at du lever, sa hun, myk i stemmen.

Det rykket til i munnviken på den andre.

– Så du alt sammen? sa hun spakt.

Elen Marie nikket og strøk henne over håret.

– Vi kan snakke om det senere.

– Men hvordan klarte du å få meg opp?

– Det var disse to mennene som fikk deg opp på brygga, sa Elen Marie og nikket mot de fremmede mennene.

Vårinn flyttet blikket bort på dem.

– Dere skal ha så mange takk. Det var snilt av dere. Hun så vekk, tydelig brydd.

Mennene nikket.

– Det er ingenting å takke for. Hvem er du, og hvordan havnet du i vannet?

Vårinn bet seg i leppen og så på Elen Marie. Så begynte hun å skjelve.

– Jeg er så kald, sa hun. – Det er best jeg går tilbake til … Hun tidde.

– Jeg skal følge deg, sa Elen Marie. – Vi må få på deg tørre klær og få i deg noe varmt å drikke så du ikke blir syk. Klarer du å gå?

– Jeg tror det, sa Vårinn og reiste seg. Den ene mannen rakte henne hånden og dro henne forsiktig opp.

– Er du sikker på at du klarer å komme deg hjem? Han rynket pannen.

Vårinn minnet mest om en forskremt liten spurv. Håret hang dryppende vått nedover skuldrene, og klærne klistret seg inntil den slanke kroppen. Elen Marie tok sjalet av seg og la det om skuldrene hennes.

– Kom nå, så går vi, jeg skal følge deg, sa hun.

– Jeg tar meg av henne, vi klarer oss selv nå. Elen Marie så på mennene.

– Er du en av dem? sa han plutselig. – Jeg synes jeg har sett deg før.

– Hva mener du? sa Vårinn og skulte mistenksomt på ham.

– Bor du på anstalten der borte? sa han og nikket i retning av de grå bygningene de så vidt kunne skimte borte ved kirken. – Jeg dro forbi en dag, og så noen kvinner inne på gårdsplassen. Jeg la merke til deg fordi du er så mye yngre enn de andre kvinnene …