Sjarmerende Stavanger

Tekst: Anne Marie Meyer

Først vil jeg takke alle lesere for at dere har fulgt Ailas reise i Nattsvermere gjennom 36 bøker. Jeg vil også takke konsulent og redaktør for gode råd og hjelp i arbeidet med serien. Serien er nå slutt, og samtidig med siste bok i serien kom bok 1 i Sølvberget.

Denne gangen har jeg lagt handlingen til Stavanger. Byen besøkte jeg flere ganger da sønnen min studerte der, og på et av disse besøkene ble ideen om en serie derfra til.

Sølvberget

Sølvberget starter i 1890 og handler om Elen Marie Jespersen, hennes venner og familie. Seriens tittel gjenspeiler bydelen der Elen Marie bor. Sølvberget hørte til byens gamle bebyggelse, som ikke ble ødelagt av Holmenbrannen i 1860.

Sølvberget heter fortsatt Sølvberget i dag, og området domineres av Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum, som huser bibliotek, kino og galleri.

Navnet refererer både til det spesifikke bygget og området/gaten mellom Arneageren og Sølvberggata. Her lå de gamle, trange gateløpene med små trehus. Å komme fram her med hest og kjerre var vanskelig. Hestetransporten stoppet på Nytorget, og derfra ble varene båret på ryggen eller kjørt i håndkjerre.

En fryktinngytende institusjon

Et kjent trekk i bybildet på 1800-tallet var tvangsarbeiderne fra Den kombinerede Indretning. Like ved Petrikirken lå denne fryktinngytende institusjonen, der småkriminelle, prostituerte, syke, sinnslidende og gamle kvinner bodde under samme tak. Denne institusjonen er godt beskrevet i bøkene, så jeg skal ikke ta med det her.

Driften av institusjonen skapte mye harme og sterke reaksjoner på de uverdige forholdene byens aller mest nødlidende levde under. Alexander Kielland var en av dem som gjennom flere velformulerte avisartikler mente at institusjonen burde avvikles. Det førte frem, og i 1896 ble institusjonen lagt ned. Det ble bygget gamlehjem og arbeidsgård i Hillevåg i 1894, Stavanger Sykehus i 1897 og sinnssykeasyl på Dale i 1913.

Håndverkere og fabrikkarbeidere

I bøkene møter vi også Elen Maries onkel Peder, som var bøkker og sadelmaker.

I 1892 var Stavanger blitt en by med 23 000 innbyggere. Det betydde byutvidelser med nye boligstrøk og et gatenett hvor datidens viktigste transportmiddel, hestekjøretøyet, lett kunne ta seg frem.

Byen hadde behov for mange slags håndverkere som kunne smi verktøy og hestesko, snekkere som kunne bygge, bøkkere som kunne lage tønner og kar, og folk som kunne male, støpe og lignende. Ikke minst trengte byen flinke sadelmakere som kunne reparere hesteutstyr og lage saler og seletøy.

Sadelmakerne og smedene holdt til i utkanten av bykjernen, nær Petrikirken. Hit kom bøndene sørfra med sine varer og kunne samtidig kjøpe nytt seletøy og få reparert det gamle. Andre viktige kunder var overklassen med sine ridehester, militæret og ikke minst transportfirmaene.

På denne tiden ga også hermetikkfabrikkene arbeid til mange. Det var hardt arbeid og dårlig betalt. Alt arbeid var akkordbasert, og arbeiderne kunne stå i opptil 16 timer i døgnet og legge brisling i små bokser som skulle fraktes til kontinentet. Fingre og rygger verket så ille at mange, spesielt barna som arbeidet ved fabrikkene, var nære på å gi opp, men de visste at pengene kom godt med. Også arbeidet ved fabrikkene er beskrevet i bøkene.

Sjøfartsbyen Stavanger

Stavanger var en sjøfartsby. Fra 1875 var byen landets nest største sjøfartsby. Seilskuteflåten som skipet brisling ut i verden, fikk også varer fra andre land tilbake. Rederne tjente store penger på fraktefarten mellom nasjonene, og pengene ble investert i stadig større skip. Seilskutene ga mange menn arbeid, deriblant Elen Maries far. Forlisene var mange, og redselen for sjømennenes skjebne var en del av hverdagen for dem som satt hjemme og ventet. Mange sjøfolk kom aldri tilbake, og veien til fattigvesenet var kort for kone og barn.

Skippere og styrmenn hadde en forholdsvis god inntekt, mens matroser og sjøfolk ellers hørte til byens lavere sosiale lag. Mange kvinner, som Elen Maries mor, tjente ekstra ved å spinne, sy og arbeide ved hermetikkfabrikkene. Også barn måtte arbeide, men barnearbeid ble forbudt ved lov i Norge i 1893.

Stavanger opplevde flere perioder med økonomisk nedgang på 1800-tallet, særlig mot slutten av århundret. Etter en lengre periode med oppgang basert på sildefiske og skipsfart snudde økonomien dramatisk i 1880-årene. Sviktende sildefiske og skipsfartskrise var to av årsakene til nedgangstidene. Det førte blant annet til at mer enn 10 000 innbyggere fra Stavanger og omegn emigrerte til Amerika.

Til tross for disse krisene reiste Stavanger seg igjen mot slutten av århundret gjennom fremveksten av hermetikkindustrien.

Dypt religiøse

Religion sto sterkt blant folk. Spesielt legmannsbevegelser som haugianere, kvekere og brødrevenner preget byen. Disse bevegelsene tiltrakk seg særlig byens lavere sosiale lag, og mange hjem var preget av dypt religiøst engasjement.

På 1800-tallet var det først og fremst sognepresten og venstrepolitikeren Lars Oftedals vekkelsesmøter som samlet folkemassene.

I dag er Stavanger en moderne by hvor mye av den gamle bebyggelsen er borte. Fisketorget ved Vågen ligger der fremdeles. Og i Øvre Strandgate, med bakken ned mot Vågen, ser jeg for meg hvor huset til herr Bremer og frue lå, med utsikt over Lysefjorden og ned på brygga.

Gamlebyen med de vakre, gamle trehusene og smale gatene er godt bevart. Her ligger blant annet Hermetikkmuseet, der Elen Maries venninne Jørgine arbeider.

Jeg håper at dere vil følge Elen Marie videre på ferden hennes. Jeg kan ikke røpe noe av handlingen her, men hun har en spennende tid foran seg.

Årene fra slutten av 1800-tallet og frem mot 1. verdenskrig i 1914 endret Stavanger og verden betraktelig. Byen vokste, skipsflåten utviklet seg og kvinners status ble bedre. Det var en spennende tid, som også la grunnlaget for Norge slik vi kjenner det i dag.

GOD LESNING!

Varme hilsener fra Anne Marie