Anders hørte noen gå ovenpå. Han kunne ikke se så mye foran seg, men lykten på veggen ga i hvert fall fra seg litt lys. Det var rått og kaldt i kjelleren. Han var lenket fast til veggen, men faren hadde i hvert fall gitt ham en madrass og tepper. Mat fikk han rikelig av, og en gang iblant stakk faren innom. Han håpet at det var Pernille som hadde kommet hjem, for skrittene var lettere enn farens, men hvordan skulle han klare å få tak i henne? Han kom ingen vei. Den slasken til en far hadde ødelagt livet hans da han nektet å lystre ham. Selvfølgelig ønsket han ikke å leve i fattigdom. Han var også klar over at gården på Namnå som han ønsket seg, var tapt. Gustav hadde klart å overtale ham til å bli på Mo, men da Alva kom til ham i en drøm, hadde det gått opp for ham at han ikke kunne leve uten henne til tross for at hun ventet en annen manns barn.
Etter drømmen hadde Anders tatt faren fatt og fortalt at ingen kunne skille han og Alva. Om det så ble et liv i fattigdom, brydde han seg ikke, for han elsket Alva. De skulle nok klare seg. Først hadde Gustav ledd høyt, for det sprøytet trodde han ikke på. Penger var alt som betydde noe, og det viste seg gang på gang at det var akkurat det folk hungret etter. Men da Anders ikke ga seg ble Gustav rasende. Da husket Anders brått mye fra barndommen. Da faren slo dem med flathånden. Da de ble stengt inne på kvisten i flere dager i strekk. Tenk at han hadde glemt så mye! Det endte med at han reiste seg opp og slo neven i bordet. Faren ble først forskrekket, men det endte med at Anders ble kastet ned i kjelleren av farens trofaste tjenere. At det var mulig å behandle sin sønn slik var for Anders uforståelig.
Han tenkte hele tiden på Alva. Hun trodde nok at han hadde valgt familien og sin far. At han hadde løyet og forlatt henne for godt. Men hva tenkte Pernille? Trodde hun at han var hos Alva?
Han reiste seg opp, men lenkene gjorde at han ikke kom langt. Igjen hørte han skitt ovenpå, men så ble lydene borte.
Hva var det som gjorde at faren hatet Alva? Faren hadde sagt at hun bare holdt på med «fandenskap» og at hun var en heks. At han selv hadde gått med på skilsmissen var en gåte. Jeg ble narret av far. Han ønsket dette og benyttet sjansen med en gang den bød seg. Jeg bet på kroken fordi jeg var blindet av sjalusi.
Og hvor lenge skulle han egentlig sitte her? Han følte det som at faren ventet på noe. Det var en dag igjen før Alva og tjenerskapet sto på bar bakke. En dag, og selv kom han ingen vei. Tenk om han aldri fikk se henne igjen? Det var vel det som var planen til faren! For hvor kom Alva til å ta veien?

Til toppen