Det var rått og vinterkaldt i den gamle inspektørhytta som hadde stått tom i månedsvis. Selv om Ragnhild hadde gjort opp ild i den lille vedovnen, og en forsiktig varme hadde begynt å bre seg i de to rommene, ble hun brått iskald igjen da hun hørte Karins ord. Det gikk en så kraftig frysning gjennom henne at hun måtte legge armene rundt seg som vern.

«Hva gjorde du, sa du?» hvisket hun, for å bli helt sikker på at hun ikke hadde misforstått noe.

«Du hørte hva jeg sa!» sa Karin skingrende. «Det er ikke bare det med pengene som gnager samvittigheten min.»

«Var det virkelig du som dyttet Ågot ned trappen?» Inni seg ba hun om at hun måtte ha hørt feil, at Karin skulle ta ordene tilbake, hva som helst ... Men Karin nikket.

«Hvorfor gjorde du det?»

«Hvorfor tror du? Fordi jeg ville at hun skulle dø, vel!» ropte Karin.

Instinktivt klappet Ragnhild henne så hardt over munnen at smellet ljomet gjennom den tomme stua. I samme øyeblikk ble hun rystet over sin egen reaksjon. Det var som om hun mistet kontroll over kroppens bevegelser. Karin så også vantro ut, før hun tok seg til munnen og tårene begynte å strømme.

«Unnskyld, Karin, jeg skulle ikke ha ...» utbrøt Ragnhild forskrekket.

«Du slo meg!»

«Jeg vet det, men det var ikke meningen. Jeg … jeg fikk sjokk!» stotret hun skjelvende. Hun hadde aldri slått noen før. Hun ville gjerne vise sin anger ved å legge en trøstende arm rundt kjøkkenpikens skuldre, men hun våget ikke å røre henne igjen. «Men hvordan kan du si noe sånt, Karin? Du mente vel ikke det du nettopp sa?»

Karin gjemte ansiktet i hendene og svarte ikke.

«Jeg velger å tro at du ikke mente det,» sa Ragnhild. «Noe sånt vil jeg aldri høre deg si igjen!»

«Men det er sant,» sa Karin og brast i hulkegråt. «Hun var så slem mot meg hele tiden, og hun lo når guttene ertet meg. Hun sendte meg alltid ut for å servere alt det forferdelige hun insisterte på å lage til dem, enda jeg tryglet om å få slippe, og det hendte til og med hun sa til guttene at den dårlige maten var mitt påfunn. Hun kalte meg stygge ting, herset med meg, og til slutt ble jeg lei. Jeg orket ikke mer av henne. Så jeg dyttet henne.»

Ragnhild stirret forferdet på Karin. Hun ville ikke stille spørsmålet, men hun måtte høre om jenta virkelig sto ved det hun hadde sagt. «I den hensikt at hun skulle dø?»

«Jeg vet ikke. Jeg ville bare endelig gi henne en ordentlig støkk, en hevn for alt det stygge hun hadde sagt og gjort mot meg. Jeg var så lei, jeg tenkte ikke. Jeg ville bare få litt fred fra henne, slik det hadde vært da hun lå på sykehuset med armbruddet. Det var så hyggelig her da, med husmorvikaren og alt. Jeg ville bare ha henne vekk.»

«Og det greide du sannelig. Du tok nesten livet av henne.»

Til toppen