Jentene trakk inn i klasserommet, som fremdeles var ommøblert til sykestue i anledning kurset. Pultene var skjøvet unna for å gjøre plass til den provisoriske sykesengen med trelags madrasser som de hadde fått øve seg på å skifte trekk på tidligere i uken.

Bestyrerinnen presenterte søster Bang for de andre elevene, som stirret fjetret på den barmfagre og bistre damen. Hun kunne nok være i femtiårene, tenkte Kikki, som først nå, i smug blant klassevenninnene, våget å ta damen nærmere i øyesyn. Korte, brune krøller med et tydelig stenk av grått stakk frem under hetten. Hun sløste ikke med smilene, selv ikke når bestyrerinnen skrøt uhemmet av hennes kompetanse etter tredve år som oversøster på Tønsberg sykehus.

«Sykepleie i hjemmet,» begynte søster Bang etter at introduksjonen var over, «er bygget på to faktorer, nemlig renslighet og omtanke. Dette er også noe av det viktigste ved all behandling av sykdom. Fru Mortensen forteller meg at dere allerede har lært dere viktigheten av å være en vennlig og oppofrende pleierske, et solrikt og godt utluftet sykeværelse, samt en god og fornuftig sykeseng og hvordan den skal res.»

«Tenk at hun våger å komme med slike formaninger til oss. Vennlig og oppofrende, jommen sa jeg smør,» mumlet Anne-Marta inn i Kikkis øre.

«Det er en selvfølge at pasienten får husets beste seng og værelse,» fortsatte søster Bang. «Det er en pleierskes ansvar å sørge for at ingen smeller med dørene eller tramper i trappen. All mat skal serveres appetittvekkende og pent. Maten skal ikke skjæres opp i kjøkkenet. Det er også hennes ansvar å sørge for riktig diett til den syke, og så søke å finne ut hva pasienten liker og har lyst på, uten at man skal plage vedkommende med å spørre og mase til hvert eneste måltid.»

Kikki kjente hvordan kjevemusklene strammet seg av harme. Sykesøsterens ord fremkalte ubehagelige minnebilder i hodet. Hun hadde lang erfaring med å pleie en pasient. Faktisk hadde hun utøvet sykepleie i hjemmet helt siden hun var elleve år. Og en skulle nesten tro at både moren og onkelen hadde tatt nettopp dette kurset hos søster Bang, for dette var akkurat som å høre dem.

Klart onkelen hadde fått den beste sengen som var å oppdrive i Werp-huset. Ektesengen til foreldrene hennes. Det største soveværelset hadde han også gjort krav på. Han var den som skulle ha størst matporsjoner, enda han lå i ro i den forbannede sengen dag ut og dag inn, mens hun og moren fløy fra strøjobb til strøjobb for å tjene til livets opphold. Så mye mat at han greide å bli småfet, hadde han fått, tenkte Kikki og strammet knyttnevene til de ble like hvite som forkleet.

«Det faller også på pleiersken å sørge for at pasientens mage er i orden. Pasienten må ha avføring minst annen hver dag, og skal vaskes etter hver avføring. For å unngå liggesår må setet allerede fra første liggedag vaskes med en blanding av halvt om halvt sprit og vann. Dette herder huden.»

Jo takk, avføringen hans var det også hun som hadde måttet ta seg av. Og det var ved den pinefulle vasken nedentil at han hadde ... Kikki lukket øynene i avsky og vemmelse. Forsøkte å blokkere tankene, men til ingen nytte. Minnene kom tilbake, lukten av værelset, smilet hans, hendene hans, det harde grepet rundt de tynne håndleddene hennes. Og moren hadde visst om det, og likevel latt det fortsette ...

Nei, nei, nei! Dette skulle hun ikke tenke mer på. Han var borte, han fantes ikke mer, og han skulle glemmes. Dette hadde aldri skjedd med henne. Det hadde skjedd med Kirsten Marie, og hun hadde også omkommet i den brannen, bestemte Kikki seg for.

Etter hvert delte sykesøsteren klassen opp i par, og de måtte øve seg på å legge bekken på riktig måte for å unngå søl. Deretter gikk sykesøsteren over til å redegjøre for hvordan man skulle legge varme og kalde omslag, og de fikk alle sammen prøve seg mens hun inspiserte.

Kikki anstrengte seg for å stenge ute de ubehagelige bildene som presset seg frem på netthinnen mens hendene utførte de vante arbeidsoppgavene som strengt tatt ikke krevde noen som helst konsentrasjon fra hennes side. Hun hadde tross alt gjort dette så godt som daglig i syv år, og alltid med tankene så langt unna som det gikk an.

«Så flink du er!» hvinte Anne-Marta da sykesøsteren endelig annonserte at de var ferdige for dagen. «Du burde jo ta utdannelse som sykepleierske etter husmorskolen. Du er et naturtalent.»

Kikki skar en grimase. «Tror ikke det er noe for meg.»

«Mor har alltid villet at jeg skulle gå videre på sykepleieskolen etter året her i Lillevik, men jeg synes heller ikke det er noe særlig,» sa Anne-Marta med et lite grin på nesen.

«Frøken Werp, du blir igjen her og hjelper meg med å rydde opp,» kom det kvast fra søster Bang.

Kikki stønnet innvendig. Det var jo bare det som manglet. Skulle hun straffes for den vimsete oppførselen sin i morges? Eller hadde sykesøsteren hørt hennes lite entusiastiske svar til Anne-Marta og tatt det som en personlig fornærmelse?

Kikki ryddet taust sammen bekken og dråpetellere mens de andre jentene forlot klasserommet. Hun brettet sammen gasbind, oljelerret og håndklær så nøye hun bare greide, for hun kjente at hun hele tiden hadde sykesøsterens blikk festet på seg.

Til toppen