Døren ble lukket, og predikanten tok plass på podiet og skuet utover forsamlingen. Småpraten stilnet og ble erstattet av en forventningsfull stillhet.

«Jeg vil starte kveldens møte med å si hvor gledelig jeg synes det er å se at så mange har samlet seg her for å høre Guds ord.»

Randi stirret fascinert på mannen. Stemmen hans var fløyelsmyk og varm. Hun trodde oppriktig på det han sa. Skuldrene hennes senket seg, og hun våget å slappe av.

«Det er dessuten en glede for meg å være på plass her i Lillevik. Jeg gleder meg til å hilse på hver og en av dere etterpå.»

Blikket hans stanset ved henne, og det var som om han rynket brynene lett før han fortsatte. Kunne han se alle syndene hun bar på? Så han at hun var en som trengte å bli sett i nåde til?

«I kveld tenkte jeg vi skulle snakke litt om synder og hvordan man forholder seg til sine synder.»

Randi trodde blodet skulle fryse til is i årene. Kunne denne mannen lese tankene hennes? Lyste det av henne hva hun hadde gjort? Hun krympet seg på benkeraden, forsøkte å gjøre seg så liten som mulig. Han kunne ikke vite noe. Det var umulig. De eneste som visste om det, var hun, Louise, Kikki og bestyrerinnen. Ingen andre. Valget hans av emne måtte være en ren tilfeldighet. Likevel stålsatte hun seg for fortsettelsen.

«Angrer man virkelig på syndene man gjør? Og hvordan kan man vite det? Hva er egentlig anger? Et menneske kan føle Guds nåde uten å kjenne sann anger. Men det er ingen god måte å leve på. Da kommer man inn i et falskt trosforhold til Gud uten å ha tatt stilling til sitt eget forhold til sine synder. Istedenfor anger kommer den falske freden og tar plass i hjertet ditt, og istedenfor gleden over Gud kommer selvbedragets glede. Å leve på den måten vil kun sørge for at mennesket føler medlidenhet med sin egen elendighet, på grunn av syndens følger, ikke sorg over selve synden.»

Randi var som trollbundet av ordene hans. De traff henne rett i hjertet. Angret hun virkelig på det som hadde skjedd med Louise? De forbudte følelsene hun hadde gått rundt og hygget seg med i ukesvis, lengslene etter å få være nær venninnen, og ikke minst kyssene de hadde utvekslet ... Angret hun innerst inne på at hun hadde syndet i både tanke og handling? Eller var det akkurat som predikanten sa, at hun bare følte sorg over følgene, at hun var ergerlig og flau over at de to var blitt oppdaget?

Etter som predikanten tvang henne til å sette ord på følelsene sine, fikk hun en ekkel følelse i magen av å ha noe uoppgjort. Predikanten hadde jo helt rett. Hun var fremdeles en synder. Det var ikke annet enn falsk fred og selvbedrag som tok plass i hjertet hennes nå. Tanken overmannet henne så sterkt at hun var redd hun skulle bryte ut i gråt.

Til toppen