Jardar likte ikke det Grim fortalte om Vida og Trevor. Faktisk gjorde det ham merkelig vondt, som om ordene hans var kvasse nåler i hjertet. Men Trevor skulle forlate Fjærland snart. Spørsmålet var bare hva han hadde lovet Vida og hva hun trodde på. Kunne hun være så godtroende at hun håpet på en fremtid med tremenningen sin?

Om hun virkelig trodde på en fremtid med Trevor, skulle han riste vett i henne! Vida skulle ikke forsmekte over en mann som aldri hadde hatt plass til henne i livet sitt! Jardar stønnet og gjemte hodet i hendene. Hva var det han innbilte seg? Vida kom ikke til å like at han blandet seg. Hun var sikkert fortsatt sint på ham fordi han hadde tatt Ninni fra henne.

Han hadde allerede blandet seg nok. Bedt Grim om å følge henne og de to damene over breen. Advart henne om skredet i Supphelledalen. Han hadde tenkt på henne og hvordan det gikk, og hadde bak lukkede øyne sett for seg alle farene hun kunne støte på. Hadde til og med falt for fristelsen til å sende en advarende tanke da han i et glimt så sprekken i breen. Og nå satt han her, og lurte på hvilken vei han skulle ta ned fra fjellet og hva han skulle gjøre når han kom frem til Uri. Han visste ikke en gang hvordan forholdene var på Uri nå, kanskje det var Per som styrte alt med hard hånd. Selv om han tvilte på det. Arnfinn ville ikke la seg styre så lett, men Per hadde sine metoder. Jardar visste så godt om faren som truet. Han hadde hatt et syn som advarte ham den gangen han overnattet på Bøyastølen sammen med Vida. Han burde holde seg unna henne, holde seg unna Uri og heller bry seg om at ingenting ondt skjedde med søsteren hans og niesen. Det var Signe og Ninni som var familien hans, selv om han hadde omtalt Bård og Vida som en bror og søster. Men han var blitt tvunget til å ta et valg. Uansett, Vida ville aldri ha vært som en søster, til det hadde hun krøpet for mye innunder huden hans. Han var en voksen mann som ikke lot seg vippe av pinnen så lett, men Vida ... Han mintes da hun hadde kommet til fjellstølen i Supphelledalen. Fingrene hennes som strøk ham så ømt over nakken og skulderen, og hvordan han hadde måtte bruke all sin kraft på ikke å kysse henne. Etter det hadde hun tatt bolig i tankene hans. Synet hadde advart ham om dette. Det hadde skremt vettet av ham den natten på stølen. Det hadde vært så virkelig, han hadde hørt skuddet, det smalt mellom fjellene og drev tilbake som skrallende torden. Kruttrøyken rev i nesen hans mens blodet strømmet ut av kroppen og livet ebbet ut. Han hadde innsett det der og da.

Vida ville bli hans død.

Likevel satt han her, klar til å styrte ned til Uri og få vite hvordan det sto til med henne.

Til toppen