Bak den kjærlige fasaden (Heftet)

Serie: Vingeslag 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Vingeslag
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202735166
Kategori: Romanserier
Omtale Bak den kjærlige fasaden

Kristian har en avtale med Helga urtekone, og det utvikler seg til et skremmende møte. Helga og Søsterskapet truer med å avsløre noe fra fortiden, som kan ta fra ham alt.

Selv om Daniel oppfører seg bedre enn før, er Solveig engstelig. En dag kommer ektemannen når vesle Johan gråter, og hun aner uråd.

«Hva er skjedd?» spurte Daniel.
«Johan falt.»
«Klarer du ikke å passe på ham? Hvorfor gråter han så ofte? Har vi fått enda en svekling?»
«Barn gråter ofte,» svarte hun og unngikk å se på ham.
«Jeg regner med at du kommer til kammerset mitt i kveld,» sa Daniel brått.
En isende kulde krøp innover henne.

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Solveig kardet ull da Daniel kom inn. Han hadde vært hjemme i noen dager nå og nøt øyeblikkene sammen med sønnen, visste hun og likte at han løftet Johan opp på fanget. At han fortalte små historier. Iblant sang han til og med. Eller sang kunne hun vel ikke kalle det. Det var heller en slags nynning. Hun hadde aldri trodd at det kunne bli slik, men nå var det i ferd med å dannes et sterkt bånd mellom de to.

Dagene hadde endret seg etter at hun valgte å flytte til Bølsmarka. Daniel hadde fått god tid til å tenke, og han forsikret henne at den gamle Daniel var borte. Den Daniel hun i begynnelsen var kjær i. Den Daniel som slo og forgrep seg på henne.

Hun hatet ham ikke, men følte seg urolig når hun var i nærheten av ham. Moren hadde en gang sagt at kjærligheten vokste med årene, og at man ikke kunne sammenligne den første forelskelsen med den som kom senere. Var det en slik kjærlighet hun hadde fått for ham? Men var det ikke mer en slags avhengighet? Hun hadde født sønnen hans, og var på den måten bundet til sin ektemann. Han sørget for at de fikk mat på bordet, og etter at hun oppdaget hvor flink han var med Johan, hadde hun ikke angret på at hun flyttet hjem til drengestua.

Men hun kunne ikke benekte at hun kjente noe helt annet når Torbjørn var i nærheten. Hvorfor løp følelsene hennes løpsk? Hvorfor vevde tankene hennes seg inn i hverandre? Det var knapt så hun klarte å føre en samtale når de satt ved bordet.

Daniel hadde fylt kaffekoppen. Nå kom han bort til bordet og satte seg på den ene av de fire pinnestolene. «Det virker som du er blitt sterkere,» sa han og smilte.

Rastløsheten hun kjente når de var alene, vokste. Eller var det egentlig uro? Hun klarte ikke å skjelne de forskjellige følelsene fra hverandre, det var forvirrende.

Et eller annet strammet seg i henne. Knuten satt i magen. Hun hadde vært lettet over at han ikke hadde nevnt det på en stund, men nå var han direkte, stilte spørsmålet hun helst ikke ville svare på. Hun kunne ikke lyve lenger, han ville gjennomskue henne, og hun visste godt hva som da kunne komme til å skje. «Renselsen er over,» hvisket hun.

«Jeg regner med at det er en stund siden. Hvorfor har du ikke fortalt det? Er du redd for meg, Solveig? Eller ønsker du ikke å dele leie med meg mer?»

Hun kunne svart ja på begge spørsmålene, men våget ikke. «Jeg er redd for å bli svanger igjen. Den siste fødselen var hard, og du har sagt det selv mange ganger at jeg er svakelig,» la hun forsiktig til. «Nok et svangerskap og en fødsel vil kanskje ta livet av meg.»

«Det er ikke sikkert du blir svanger igjen. Du vet det?» Han strøk henne over kinnet med tommelen. «Det kan hende du ikke får flere barn.»

«Jeg vet det.» Stemmen hennes skalv en anelse, det var så vidt hun klarte å la være å trekke seg unna. «Det var ille sist, og vi har en frisk sønn. Jeg tenker at det holder.»

«En gang snakket du om å få mange barn.»

«Ja, men nå er jeg usikker på om det er fornuftig. Doktoren sa at vi bør være forsiktige.»

«Han vet ikke alltid hva som er best, og du unner vel Johan en bror eller søster?»

«Oskar er klok og har sett mye. Han vet hvor ille det kan gå. Vi vet det, vi også, Daniel.» Hun tok hånden hans. «La oss i det minste vente,» sa hun med bedende stemme.

Daniel dro til seg hånden. En skygge hadde lagt seg over ansiktet hans. «Mener du at vi skal leve adskilt? Ha hvert vårt soverom? Resten av livet?»

«Jeg snakker ikke om resten av livet, men for en stund. Til Johan er blitt større.»

«Hva slags ekteskap vil det bli? Og vil du bli sterkere med årene, tror du?»

Solveig var fristet til å spørre hvorfor han var så opptatt av å dele leie med henne. Han hadde en annen, kanskje flere kvinner å trøste seg med. Hun tiet klokelig. Han var i ferd med å hisse seg opp nå, hun kunne se det, og ville ikke utfordre ham. Han kunne sprekke og bli voldelig. Eller tvinge henne i seng.

Hun reiste seg brått. «Vil du ha mer kaffe?»

Han nikket med et grettent drag om munnen. «Jeg er sulten også. Du vet: Den som driver med tungt arbeid, trenger mer mat enn en som sitter og fikler med synåler og karder.»

«Det har du rett i, Daniel. Jeg skal finne mat til deg.»

Det var som om føttene hennes tråkket i noe seigt da hun gikk mot spiskammeret. Øynene hans hang ved henne, sanset hun og visste at samtalen ikke var over med dette. Daniel ville ha henne, klart han ville det. De var gift, og som hans kone hadde hun visse forpliktelser. Hun kunne ikke stanse noe som var nødt til å skje, tenkte hun med ett og skalv idet hun åpnet døren til kammerset.

Til toppen

Bøker i serien