Det var umulig for Charlotta å forestille seg hvordan faren hadde det i dette øyeblikket. Hun så på ansiktet hans, der han satt i rullestolen med hendene i fanget. Hender som skalv som om han skulle være en olding. Øyeblikket var endelig kommet der far og sønn skulle treffes, ansikt til ansikt, som de ikke hadde gjort på nærmere tjue år.
Det føltes som luften dirret, og Charlotta holdt nærmest pusten. Farfaren sto i døråpningen inn til stuen og så ut som han hadde blitt til stein. Hun hadde aldri sett ham slik. Han så himmelfallen ut. Ja, nesten skremt, som om han så et gjenferd. Også Teresa og Axel Løvenstad sto urørlige, som om noen hadde kastet en forbannelse over dem også. Ikke ett ord ble sagt.
Hva ville skje nå? Charlotta visste jo hvorfor farfaren kom uanmeldt. Gamle herr Winster hadde gjort alvor av sine trusler om å røpe farens eksistens til avisene, og nå sto det på førstesiden. Det måtte komme. Men hva ville skje med faren nå? Ville han bli arrestert? Var det straffbart, det han hadde gjort, å opptre med falskt navn og la alle tro at han var død? Hun visste ikke. Hun visste bare at hun ikke ville se faren i fengsel.
«Engebreth …» Endelig ble stillheten brutt. Det var farfaren. Han var askegrå i ansiktet og vaklet idet han støttet seg på stokken. Et øyeblikk fryktet hun at han skulle besvime. Og stemmen hans var annerledes. Den var som et forpint sukk.
Charlotta så fra farfaren til faren. Faren satt med stivt blikk. Teresa så hjelpeløs og redd ut. Hun sto og tvinnet hendene i hverandre så knokene hvitnet. Axel Løvenstad så ut som om han helst ville rømme rommet.
Jeg må gjøre noe. Far skal ikke i fengsel for bedrageri.
«Du lever … min sønn …» Farfaren hadde grums i stemmen og blikket ble vått.
Charlotta ble overrasket. Hun hadde aldri sett farfaren slik. Det var lite igjen av den myndige og autoritære forretningsmannen som alltid fikk trumfet gjennom viljen sin. Men hos faren sporet hun ingen gjensynsglede, og hun hadde heller ikke forventet det. Da Teresa skulle til å si noe, grep hun muligheten og gikk frem til faren og stilte seg ved siden av rullestolen.
«Far kjenner deg antagelig ikke igjen. Han lider av hukommelsestap. Han husker ikke hva som skjedde under brannen … og …» Hun så at noe skjedde i blikket til farfaren. Et glimt av overraskelse, sjokk og … var det fortvilelse? Sorg?
«Hva? Kjenner han ikke … har han blitt en tomsing?» Bøchmann så forvirret ut, og nå hørte hun skuffelse i stemmen hans.
Charlotta skulle til å si noe, men ble stanset av et sukk fra faren. Han løftet blikket og så trist på henne.
«Jeg skjønner at du vil skåne meg, kjære deg, men det er over nå. Nå er det slutt på dette teateret.» Stemmen var klar som krystall, og han hørtes aldeles ikke ut som en åndssvak tomsing med hukommelsestap. Hjertet sank i henne. Å nei, far, hvorfor spilte du ikke med?

Til toppen