Synet som møtte Charlotta var både uventet og absurd. Den frydefulle, boblende gleden hun hadde for et øyeblikk siden, den forventningsfulle gleden over å overraske Hanna med et høyst uventet besøk av Einar fra Oslo, var forduftet. Revet vekk av det sjokkerende synet inne i salrommet.
Charlotta sto i døren, forfjamset og sjokkert. De to der inne, Hanna og stallgutten Fredrik, vek raskt fra hverandre. Hanna var rød i ansiktet og tydelig flau over å bli tatt på fersken, men røpte også overraskelse over at Charlotta sto i døren.
Charlotta kastet et blikk bak seg, men så ikke Einar. Det hugg til av lettelse gjennom henne. Han har ikke sett dem.
«Charlotta? Er du allerede tilbake?» Hanna rettet på håret og glattet på ridejakken. Så dukket Einar opp, smilende og like spent som han hadde vært for et øyeblikk siden.
«Ja, og jeg kommer ikke alene,» svarte hun stivt og flyttet seg slik at Einar kunne tre frem.
Hanna sperret opp øynene og ble blek. «Einar? Hva … hva gjør du her?» Hun kastet usikre blikk rundt seg. Et av dem sveipet over Fredrik, som øyeblikkelig trakk seg unna for å henge på plass en sal på veggen.
Einar så ut som en guttunge på julaften. Han slo hendene ut til siden. «Jeg måtte komme, Hanna. Hvis ikke hadde min mor … ja, jeg vet ikke hva hun ville ha gjort, men du vet jo hvordan hun er. Jeg har savnet deg.»
«Det … det var uventet.»
Charlotta studerte Hanna, og ble skuffet. Glemte du virkelig Einar så fort?
Einar smilte kjærlig. «Det forstår jeg, og jeg håper du tilgir meg min dumhet. Jeg er kommet for å hente deg og Daniel hjem.»
Charlotta skottet bort på Fredrik. Han stivnet og så alvorlig og betenkt ut. Det mørke blikket målte Einar med nysgjerrighet, men det så ikke ut som Einar tok notis av at stallgutten glante på forloveden hans. Han hadde bare øyne for Hanna.
Men Hanna gjorde ikke mine til å løpe i armene til forloveden. Hun sto stiv og blek og så ikke ut til å klare å foreta seg noe som helst. Charlotta følte at hun måtte gjøre noe for å løse opp den pinlige situasjonen. «Herr Olsen og jeg kom nettopp. Han kom til Lunderskog i går, og jeg er sikker på at dere to har mye å snakke om.»
Hanna så fortsatt forfjamset ut. «Å ja … ja … da må vi gå inn og kanskje ta en kopp kaffe eller te. Jeg er nettopp kommet tilbake fra en ridetur.» Blikket hennes flakket fortsatt nervøst omkring.
«Du har visst skjulte talenter,» utbrøt Einar og prøvde å smile, men nå så han mer usikker ut.
Charlotta skulte bort på Fredrik, som sto med ryggen til. Hun var helt sikker på at Einar ikke hadde sett kysset inne på salrommet. Ellers var han en fantastisk god skuespiller.
«Å, jeg vet ikke om jeg har noe talent.»
Da snudde Fredrik seg og kom slentrende bort. «Frøken Edvartsen undervurderer seg selv. Hun er svært talentfull. På mange måter.» Så smilte han med jevne, hvite tenner i det bronsebrune ansiktet.

Til toppen