Bitter lykke (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 20

Forfatter:

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 20
ISBN/EAN: 9788202651619
Kategori: Romanserier
Omtale Bitter lykke
Leon er ikke å finne noe sted på gården, og naboene varsles for å delta i letingen. Det er mørkt og kaldt, og barnet er tynnkledd. Sørine undres på hvordan han har klart å komme seg ut. Kan noen ha bortført ham?

Sørine hadde lyst til å synke sammen. Bare sige ned på knærne og gi opp. Hun hadde hele tiden hatt et håp – det forbaskede håpet – men nå innså hun som de fleste andre at Leon ikke var å finne. Mens de hadde lett, hadde hjertet hans slått for siste gang. Det var ikke lenger mulighet for at den vesle pjokken hadde klart seg i kulden.

Til toppen

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Faren sto og delte ut tente fjøslykter da Sørine hastet ut som sistemann. – Crispin og Sørine, sa han med sterk, dirrende røst, – dere gjennomsøker hver eneste bygning. Undersøk bryggerkjelleren. Ikke overse en eneste krik eller krok som en liten tass kan gjemme seg bort i. Og se for all del godt etter i høyet! Crispin tok imot to lykter som svigerfaren rakte ham. – Kristian og Levion, dere må lete langs bredden av Øksnebekken. Og kulpen, glem ikke å se i den dypeste kulpen. Vi må utelukke de farligste stedene først. Jeg skynder meg inn og telefonerer til de nærmeste gårdene. Vi trenger hjelp, og har ingen tid å miste skal vi klare å finne Leon i live. Levion hadde knapt tid til å vente til husherren hadde snakket ferdig. Så fort han hørte Øksnebekken og kulpen, tok han et bedre tak rundt lykten og satte av gårde. Kristian skyndte seg etter ham. Sørine og Crispin bestemte seg for å undersøke de minste bygningene hver for seg. Han ilte mot bryggerkjelleren og hun mot stabburet. Det var egentlig utenkelig at Leon ville ha klart å vri om den store nøkkelen i låsen og skyve opp døren, men de måtte undersøke hvert eneste sted. Hun trådte inn i stabburet, og ble møtt av godluktene fra den bugnende julematen. Hun løftet lykten høyere for at flammen fra vokslyset skulle kastes ut i en videre sirkel. Blikket gled over stabler med flatbrød, tiner med julekaker og tønner med saltet fisk og kjøtt. Fra taket hang det pølser og skinker, og på en hylle var det blikkformer fylt med sylte og leverpostei. Til slutt huket hun seg ned og søkte langsomt med blikket under hyllene. Hun flyttet på noen tiner, men nei – Leon var ikke her. Sørine og Crispin kom ut på tunet samtidig. Uten et ord gikk de mot kårboligen. De søkte systematisk gjennom rom for rom, men siden de var uten møbler og flere av veggene var fjernet, var det oversiktlig og raskt å se gjennom. Håpløsheten skyllet over Sørine. Hvor var det Leon befant seg? Igjen løftet hun lykten og så seg rundt, men alt hun kunne se, var frostrøyken som dampet ut av munnen og ødela for sikten. Hun trakk pusten dypt inn og konsentrerte seg om ikke å puste tungt ut. – Jeg ser Peder gå ut av stallen, sa Crispin og nikket i den retningen, – han har nok lett der. Da gjenstår bare låven. Han grep henne mildt i armen og støttet henne opp låvebroen. Hun behøvde ingen hjelp, men hun satte pris på at han hadde omsorg for henne. Én mann hadde dødd etter å ha falt derfra, og sønnen hans hadde nær møtt samme skjebne flere tiår senere. Selv burde hun vokte hvert skritt hun tok siden hun var med barn. Crispin åpnet de doble dørene inn til høyloftet. Han trakk henne med seg inn, satte lyktene på trygg avstand fra det lettantennelige høyet og rakte henne en gammel sliul. – Vi må trå varsomt, og stikk denne forsiktig ned i høyet, Sørine. Han viste frem sliulen han selv holdt i. De gikk side om side og stakk endene på redskapen noen tommer ned i høyet. Det gikk fort opp for dem at Leon heller ikke befant seg der. Sørine hadde hatt et stort håp om det; å finne ham her inne ville vært fantastisk, for her var det en mulighet for at han hadde klart å holde varmen. Crispin stønnet og la hånden mot pannen. – Nå begynner jeg å bli alvorlig bekymret for ungen! – Det er jeg også, hvisket Sørine, – men vi kan ikke gi opp ennå! Se gjennom glipene på veggen her, Crispin, ser du ikke skinnet fra alle faklene som siver inn. Liungene har samlet seg, og mange er kommet for å hjelpe oss! Hun ble så rørt at tårene spratt frem i øynene. – Så sannelig! De la sliulene fra seg, grep hver sin lykt og gikk arm i arm ned låvebroen. Sørine måtte stanse noen sekunder og ta inn over seg det overveldende synet: Det var kommet folk fra blant annet Justad og Oppstad, og onkel Tord, tante Astrid og to av fetterne hennes fra Elvestad. Hun gjenkjente de tre brødrene til Johannes fra Øksnevoll. Flere kjente ansikter så fra faren til henne, og alle hadde kledd seg godt. Skinnet fra titalls fakler lyste opp den mørke himmelen og kastet lange, blå skygger over snøen. – Hvis vi ikke finner Leon nå, sa Sørine henvendt til Crispin, – så er det fordi han ikke har forlatt gården frivillig.

Til toppen

Bøker i serien