– Petra … Petra, du må reise deg. Om du ikke klarer å stå på beina for din egen skyld, må du gjøre det for Leon. Rita skottet fra søsteren, som hadde seget over ende ute på trappen, til Levion, som brøytet seg vei inn i kårboligen. Snart ville han stå foran Leon, og gudene visste hvordan han kom til å oppføre seg da. Hun hadde forstått at han var beruset da han kom ridende. Slik hun så det, var det opp til Petra og henne å hindre at denne hendelsen eskalerte og rystet sønnen deres. Om de forholdt seg rolig og godtok at Levion tok ham med seg til Justad, ville de gjøre det lettere for ham.
Rita sukket. Petra var fullstendig sønderknust. Hun lot ikke til å godta lensmannens beskjed om at Levion hadde hans tillatelse til å ta Leon med seg. Men det hadde han jo; hun hadde selv lest brevet der lensmannen sa at fra og med i dag skulle Levion ha ansvaret for sønnen deres. – Kom deg på beina, Petra, hveste Rita innett. – Jeg vet at du synes dette er urettferdig, men vi har ikke annet valg enn å følge det lensmannen skriver. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Så får vi heller rase og skrike og forsøke å finne en løsning etterpå. Det Leon trenger nå, er en mor som er rolig. Han skal ikke forlate Solhaug gråtende. Du vet hva som vil skje om vi ikke samarbeider med Levion, ikke sant?
Forunderlig nok nikket Petra. Hun trakk pusten, og ermet sint under nesen. – Den djevelen! Den helvetes … den utspekulerte fanden.
– Jeg er enig med deg i det, svarte Rita tørt, – men nå må du gå inn og pakke sakene til Leon. La ham tro at alt er i orden. Fortell at han skal på visitt på Justad på ubestemt tid. Ingen av oss ønsker å minnes denne dagen som et sårt, dramatisk helvete. Aller minst sønnen din. Hun hjalp Petra opp på beina. Hun hadde så inderlig vondt av henne, men det kunne hun verken si eller vise. Petra ville ikke klare å ta seg sammen hvis hun ga henne medynk. Hun bet tennene så hardt sammen at det verket i kjevene. Så fikk hun håpe at Levion ikke lirte av seg nedsettende fyllerør. Petra var kanskje motløs nå, men den siste tiden hadde hun kunnet eksplodere som en tønne med krutt.
Petra snufset og bar seg da de gikk mot soveværelset.
Rita strammet grepet rundt armen hennes. – Ta deg sammen. Tårene dine vil gjøre Levion ekkel og Leon redd.
– Så jeg skal bare godta …?
– Nei, avbrøt Rita, – men du skal spille glad og fornøyd. Så skal jeg spørre herr Furuli hva dette handler om!

Til toppen