– God dag, det er Sørine på Solhaug som telefonerer. Jeg ber om at doktor Nordby reiser til Sagrin øyeblikkelig hvis han er inne. Olai har fått et illebefinnende, og han trenger hjelp med det samme. Så doktoren er til stede, sier De? Kan De gi ham denne beskjeden umiddelbart? Å, det var fint, jeg møter ham der.
– Så doktoren kan reise til far med en gang? Ranveig så håpefull ut.
Sørine ringte av. – Husholdersken sa så. Vi må skynde oss, Ranveig. Hun ropte ut beskjeder mens hun tok på seg en bredbremmet hatt, kjørehansker og bedre fottøy. Crispin forsvant av gårde, men fra vinduet i utgangsdøren så hun at han hadde hentet Irpa fra epleonna. – Takk, Crispin, vi må være raske, sa hun da han kom inn igjen. Han så bestyrtet ut, men det var ikke så underlig, siden han hadde fått med seg at Olai trengte tilsyn av doktoren med det samme. Selv sto han klar til å skynde seg til Justad sammen med Florin og Agathe for å ta et oppgjør med Marina. Marina måtte svare for hva hun hadde tenkt på den dagen hun lokket Leon vekk fra moren og Solhaug. Sørine skulle gjerne ha vært der, hørt hvilket motiv Marina hadde for en slik udåd, men Olai var viktigst.
Sørine og Ranveig kom seg opp i kjerren. Hun så spørrende på Crispin, men han vinket dem heldigvis av sted. De kunne ha sittet på bort til veikrysset, men det aller beste var at de kom seg til Sagrin uten sommel.
Sørine hyppet på Irpa. Hoppen satte i et jevnt trav. Det ville ikke ta mange minuttene før de var fremme, men Sørine rakk likevel å tenke en del underveis. Hun håpet virkelig ikke det verst tenkelige hadde skjedd; Olai måtte ikke være død. Han kunne lide av så mangt, tenkte hun mens panikken slo ut i kaldsvette på pannen, bare han overlevde. Etter et langt, slitsomt arbeidsliv fortjente han å få noen gode år på Onstad. Hun kunne ikke se for seg at han ville sitte uvirksom. Det lå ikke for Olai. Han ville nok be svigersønnen om å få noen gjøremål. Han ville pusle med sitt på sin stillferdige måte og være til nytte. Den skrantende helsen krevde at han tok det mer med ro. Han kunne til og med tillate seg ikke å gjøre noe som helst.
Sørine knep øynene sammen i noen sekunder og ba taust om at den gamle arbeidsmannen fortsatt var i live. Kontrasten mellom å være død og å få et illebefinnende som doktoren kunne hjelpe ham med, var så uendelig stor. Om Olai ikke klarte seg, ville han etterlate et stort tomrom. Selv om han ikke tjenestegjorde hos henne lenger, ville hun savne ham enormt. Hun ble alltid fylt med glede og stor takknemlighet når hun tenkte på ham, og hun savnet ham, men da var det et savn hun kunne døyve – nettopp fordi hun visste at han bare var noen minutters trilletur unna. Hvis han døde nå, ville hun angre bittert på at hun ikke hadde gjort alvor av å besøke ham tidligere.
Hjertet hamret i brystet da Sørine styrte Irpa inn foran husmannsstuen. Hun kastet et blikk på Ranveig, som fortsatt hadde et glimt av håp i øynene, men hun holdt om kanten på kjerren så knokene hvitnet. Da kjerren stanset, hoppet hun ned på bakken og løp inn.
Sørine fulgte like bak henne. Hun hadde sett for seg at Olai ville ligge på gulvet, men han lå på divanen.
– Å, så far har klart å gå dit …? Ranveig så fra faren, som lå med lukkede øyne, til moren, som satt på en stol ved siden av ham.

Til toppen