– La brevene ligge! Sørine nærmest ropte det ut. – Jeg vet hva det gjelder. Hun trodde verken Reiner, Petra eller broren hennes ville plukke dem opp og lese, men hun måtte si det likevel. – Det … det er Angelas brev. De tilhører henne. Jeg mener … Hun kastet stjålne blikk på følget sitt, og med synkende hjerte innså hun at de forsto hva det var. Det var kjærlighetsbrev fra Crispin til Angela. I hvert fall Kristian kjente igjen håndskriften hans.
Sørine svelget og skulle med ett ønske at Rita hadde vært her nå. Hun ville ha nappet brevbunken til seg og revet dem i stykker. Det ville hindret henne i å få vite om Crispin hadde skrevet brevene av kjærlighet eller om det var desperate forsøk på å få elskerinnen til å la ham være i fred. Sårt innså Sørine at det mest sannsynlig var det første.
Det kunne selvsagt være at Crispin ba Angela holde seg unna Solhaug – holde seg unna ham – men uansett ville det finnes detaljer der som ville gjøre henne svært ulykkelig. Hun visste at hun hadde en tendens til å tvære på alt hun fikk vite, og spesielt alt som hadde med utroskapen å gjøre. Det var her Rita ville ha kommet som en befrielse: Hun ville ha ryddet unna brevene og dermed alt hun kunne drøvtygge på og pine seg selv med.
Sørine visste ikke om det var for å lese eller fjerne dem hun strakte hånden ut og berørte dem med skjelvende fingrer. Hun var helt nummen innvendig, som om noen hadde slått henne hardt i brystet, men hun enset forsmedelsen som fikk kinnene til å brenne.
– Sørine, innvendte en advarende stemme bak henne. – Vi kjenner alle til hva som har skjedd, og tilgi meg om jeg er for oppriktig, men jeg tror ikke du bør lese brevene. Reiner kom opp på siden av henne, og snart var han forbi. Han stilte seg ved sengen og strakte armen ut, som for å stanse henne. – Det må være et sjokk for deg å finne noe slikt. Det er tross alt flere måneder siden ektemannen din innrømmet hva han hadde gjort, og … det er fortid. Brevene også. Det vil ikke gjøre deg noe godt å få vite hva som står der. Beskytt deg selv nå, er du snill.
Sørine hørte bønnen i stemmen hans, så den i blikket hans også. Det var fornuftig det han sa, men hun merket et påtrengende ønske om å få klarhet. Var det avskjedsbrev fra Crispin til Angela? Hun ristet svakt på hodet. Selvsagt var det ikke det: Angela hadde tydeligvis tatt vare på dem – de var til og med blitt lagt synlig for at hun skulle finne dem. Det var enten herr eller fru Midt-Mathisen, eller begge, som hadde lagt dem der. Hun kunne ikke vite hva de hadde tenkt, men brevene lyste som en hån mot henne.
Reiner stilte seg som en vegg mellom henne og sengen, der brevene lå. – Nå vet du om dem, Sørine. Vent noen dager og tenk over om du har godt av å lese dem eller ikke.

Til toppen