Flammene brølte som et inferno rundt Sørine. I ettertid skulle hun forstå at hun hadde mistet bevisstheten et øyeblikk etter at hun så Crispin, hennes kjære ektemann og venn, falle ned i ildhavet. Han hadde trukket Angela med seg – i et siste desperat forsøk på å uskadeliggjøre henne.
Sørine klynket og lente seg bakover, omgitt av lyden av gammelt treverk som sto i brann, av planker og takbjelker som snart ville rase sammen under henne. Ennå hadde ikke flammene fått ordentlig tak på låven, der hun satt, men det var bare et spørsmål om tid. De slikket stadig høyere opp av hullet Crispin og Angela hadde falt ned i. Heten var ikke til å holde ut, men hun visste at det antagelig ikke var flammene som kom til å drepe henne. Det var røyken. Om hun ikke handlet raskt, ville hun bli kvalt. Desperat kikket hun rundt seg, men nå begynte det å bli så røykfylt at hun knapt så hånden foran seg.
Crispin, Crispin, skrek det i henne. Å, Hannover, den fine hesten. Innerst inne visste hun at de var døde, men det spirte et ukuelig håp i henne om at de på mirakuløst vis hadde overlevd. Crispin hadde klart å frigjøre seg fra Angela, hadde han ikke? Og så hadde han vært snarrådig nok til å slippe Hannover ut av stallen …? Spørsmål og tanker tårnet seg opp i henne, hun jamret av avmakt, og det svartnet nesten for henne igjen da vissheten om de andres skjebne slo henne med full tyngde: Angela hadde drept alle hennes kjente og kjære. Petra var død. Leon likeså. Og hennes egen sønn, dyrebare Trygve Olai … Selv ikke gamle Bolette hadde hun spart. Rita hadde kjempet for livet, men hun lå visst gjennomboret av ildraken inne i huset. Kjære Gud, hun hadde bare Kristian og Peder igjen nå. De unnslapp ene og alene fordi de ikke var på gården da Angela utslettet alle hun kom over …
Saga Konstanse, ilte det gjennom Sørine. Datteren levde. Av en bisarr grunn hadde Angela valgt å la henne leve. Hun hadde hevdet at den snart morløse jentungen skulle vokse opp som Crispin og hennes datter … Sørine la hendene over ørene for å stenge ute den hånlige latteren hennes. Selv om Angela var død nå, ville den grusomme latteren forfølge henne resten av livet.

Til toppen