Alle skal få vite at det var du som drepte ham! Sørine la hånden over hjertet, tok et godt tak om Leon og supte i seg luft. Hun merket at hun holdt pusten, så sjokkert var hun, til slutt pustet hun langtrukkent ut. Petras beskyldning mot Iselin var forferdelig. Den var grusom, og … og den kunne umulig være sann. Hun kunne ikke for alvor mene at Iselin var en morderske …? Plutselig brøt det ut en kakofoni av lyder: Leon begynte å hikstegråte i armene hennes, Petra hev så tungt etter pusten at brystet hennes hevet og senket seg, mens hun fortsatt stirret på Iselin med et brennende, hatefullt blikk, og Levion og Crispin mumlet i munnen på hverandre mens de holdt henne fast. Enkefruen sto med armene hengende ned langs siden, som om avsløringen hadde tappet henne for alle krefter. Det krympet seg i Sørine da hun så at faren hadde mistet all farge i ansiktet. Han forsøkte å si noe, men han fant ikke ord. Langsomt kom rødheten tilbake i kinnene hans. – Petra! det lød som et bjeff, – du kan ikke slynge ut slike anklager mot Iselin … Faren tidde og så forvirret ut. Sørine skjønte øyeblikkelig hvorfor: Det begynte å gå opp for ham at Petra antagelig sa sannheten. Petra strittet ikke lenger imot, og det var kommet noe fryktløst i blikket hennes. Som om verken en skjennepreken eller straff betydde noe lenger. Hun hadde trådt over en grense, og det var ingen vei tilbake. Sørine så fort fra Petra til faren og videre til Iselin. Stemoren var blitt uhyggelig blek. Hun minnet om en dødsdømt som ble tvunget til å ta de siste skrittene opp på skafottet, redd, men likevel innforstått med at snart ville alt være over. Hun la hånden mot halsen, som om det allerede lå en usynlig renneløkke rundt den. – Iselin, sa faren i et bedende tonefall, – hvorfor sier du ikke noe? Han slo ut med armene, som om han håpet at hustruen ville bortforklare tjenestejentas beskyldninger. Det samme hadde Sørine reagert på. Iselin pleide sannelig å si hva hun mente, og var alltid snar til å stanse enhver diskusjon som ikke var fordelaktig for henne selv. Så hvorfor denne tausheten? Var hun blitt overrumplet? Var beskyldningene så hinsides at hun slet med å tro at Petra kunne si noe slikt? – Dere kan bare håpe og tro at det jeg skrek er løgn. Petra, som fortsatt ble holdt fast av Crispin og Levion, gjorde et trassig kast med hodet. – Men i så fall lurer dere bare dere selv, eller …, hun flirte uten glede, – dere lar dere lure av henne. Jeg vet hva som skjedde den kvelden herr Kobbervik døde. Og jeg vet at Iselin var den som sørget for at han stupte i døden.

Til toppen