«Nå synes jeg vi skal danse, Ragnhild,» sa Sverre med ett og la en arm rundt livet hennes.
«Er det ordentlige karer som står der sammen med Perdy?» spurte Ragnhild og kikket seg bekymret over skulderen da Sverre førte henne mot brygga.
«Visst er det. Den ene har arbeidet på Wendelgården flere somre. Den andre arbeider på kinoen.»
Ragnhild snudde seg og kikket etter Perdy enda en gang, men Sverre trakk henne raskere med seg.
«Jeg må si meg enig med Perdy,» fortsatte han. «Jeg synes ikke du skal bekymre deg. La oss heller danse. Du hører vel hvilken melodi det er?»
Ragnhild lo da hun forsto at det var Jens Book-Jensens Når kastanjene blomstrer.
«Du som er en slik hardnakket oslodame, har jo nevnt denne alleen flere ganger.»
«Jens Book-Jensen er jo ikke å forakte, selv om de andre tantene sukker oppgitt hver gang han høres i radioen. Men jeg liker det.»
De danset hele sangen og ble like godt med over i neste, som var en munter vals. Mennene som hadde innledet kvelden bak sjøhuset, ble plutselig modigere etter noen drammer fra innerlommen, og bød opp damer til dans. Brygga var stor, og det var god plass til alle. Ragnhild lo lykkelig mot Sverre. Den lave kveldssolen gjorde huden hans gyllen. Han holdt den ene hånden i et fast grep rundt livet og den andre i hånden hennes mens han svingte henne lett i takt med musikken.

«Aldri forglemmer jeg nettene der utpå måkeskjær,» sang Ragnhild med den muntre trekkspillmusikken.
Brått var det noe over Sverres skulder som fanget blikket hennes. Hun trodde hun skulle fryse til is ved synet. Så snurret Sverre henne igjen, og skuet forsvant. Ragnhild snublet i sine egne ben, vred seg tilbake. Hun stirret som forhekset over skulderen på Sverre mens de andre parene fortsatte dansen rundt dem.
«Hva er det, Ragnhild?» spurte Sverre og snudde seg.
«Det er … Torvald,» stotret Ragnhild og pekte mot mannen som hadde dukket opp på brygga.

Til toppen