| Forfatter: | Lukritzia Loven |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Søstre |
| Serienummer: | 10 |
| ISBN/EAN: | 9788202778002 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Byttingen
Det er noe som ikke er helt som det skal med Astrid og Sverres nyfødte sønn, Eystein. Han har et underlig utseende – det er noe med øynene – han får ikke i seg nok næring og skriker mye. Sjokket er stort for Astrid da det går opp for henne hva som er galt: Huldra har tatt sønnen hennes og erstattet ham med en bytting.
Eirill oppdager Maren i Bjørgvin, og til tross for omstendighetene rundt straffen hun snart skal få, bestemmer hun seg for å være en støtte for henne i hennes siste stund på jorden.
Presten steg frem og gjorde korset tegn. – Pater noster, qui es in caelis, sa han.
Eirill kjente igjen ordene fra Herrens bønn. Hun bøyde hodet og gjorde korsets tegn selv, før hun foldet hendene og knuget dem så hardt at knokene ble hvite.
– Maren Jarlsdotter, sa presten så. – Du er funnet skyldig i å sverge falskt med Herren som ditt vitne. Du har selv valgt din egen straff, å henge fra nakken til alt liv svinner fra deg. Måtte Herren se i nåde til deg.
Flere bøker av Lukritzia Loven:
Utdrag
Sverre flyttet på stoffet som dekket barnets ansikt, og så ned i det vesle fjeset. Da den kalde vintervinden traff ansiktet, satte barnet i et skjærende skrik og strakte armene opp mot himmelen.
– Hør! Det er stemmen til en trollunge som kaller på mor si! skrek Astrid fortvilet. Hun gjemte ansiktet i hendene og gynget frem og tilbake. – La ham kalle! La ham rope på huldra til hun kommer tilbake med barnet mitt! I Herrens navn, gi meg sønnen min tilbake!
Sverre så fortvilet fra barnet han sto med i armene, bort på den hysteriske kona si og tilbake på barnet. Han svaiet som om han skulle svime av, og Live løp frem og løftet bylten ut av armene hans.
Hun så ned på spedbarnet hun holdt mens hun bysset ham og hysjet med forsiktig stemme.
Guttungen ble stille. Han åpnet øynene og lot til å se rett på henne med et stødigere blikk enn hun trodde et så lite barn kunne ha. Øynene hans var fremdeles dekket av den hvite tåken, og den lot til å ligge tykkere og skye til synet hans nå. Og selv om de stirret mot henne, var hun usikker på om han faktisk så henne. Han så ikke ut som en trollunge, han så ut som Eystein, og Live så spørrende bort på Astrid, som satt på kne og var så sammenkrøket på jordgulvet inne i fjøset at nesen hennes nesten rørte i bakken.
– Øynene hans! Det er øynene! hulket hun fortvilet.
På ny så Live ned på gutten. Hun hadde alltid ment at Eystein hadde noe smale øyne, men nå følte hun at hun så inn i et par dyreøyne. De var nesten som øynene på en katt.
Tungen hans stakk ut av munnen, og han blåste noen små spyttbobler mens han lå i armene hennes og stirret på henne. Og var ikke hendene hans mye større enn hendene til andre nyfødte? Hun kunne heller ikke huske at tungen hans hadde vært så stor eller at ørene hans var så små!
– Hvordan gikk dette til? spurte Sverre. Stemmen hans var i ferd med å briste, og øynene hans var blanke av tårer.
– Hun la ham i høyet mens vi melket, svarte Åsa. – Han skrek og skrek, men med ett ble han merkelig stille.
– Huldra snek seg nok inn og tok ham mens vi hadde hendene fulle. Gunhild tørket bort tårene fra kinnene sine, før hun på ny la armene rundt den hikstende moren. – Vi verken så eller hørte noe før hun var borte igjen.
– Eystein! Kjæreste Eystein! Astrid la hendene foran ansiktet. Hun grov neglene inn i huden og dro fingrene over fjeset mens hun gynget frem og tilbake. Huden ble skrapt av, og hun la hodet bakover med et skrik mens blodet rant fra sårene hun hadde gitt seg selv. – Gi meg barnet mitt tilbake!
Det kom ikke en lyd fra byttingen Live sto og holdt på. Han bare stirret opp på henne, og en isende følelse av at dette ikke lenger var et nyfødt barn, krøp oppetter ryggen hennes. Hun følte at hun sto og holdt et eldgammelt vesen, ikke en skapning som kom til verden for en drøy måned siden.