Det var noe trist i de vanligvis så livlige brune øynene hennes.

– Hva er det?

Alda sukket. – Ingenting.

– Jeg ser at det er noe, sa Live bekymret.

Alda satte seg opp med et nytt sukk. – Jeg skulle så gjerne ha giftet meg en dag, jeg med, sa hun.

– Kan du ikke det, da?

Alda så dumt på henne og holdt opp hendene sine. – Kan du se for deg noen mann som ville tatt i noen som meg? Hun viftet med de seks fingrene hun hadde. – Lepraen har nok tatt fra meg den muligheten, sa hun trist.

Live så på den stakkars ungmøyen som igjen bøyde seg ned til vannet for å skylle den siste av hosene de hadde med seg. Alda var ikke vakker, med et innsunket øye, skjevt ansikt og en kropp full av arr som sykdommen hadde etterlatt henne med. Men hun var så lett å bli glad i, så god og hjelpsom, og med et så stort hjerte at det skar i Live å tenke på at utseendet skulle knuse alle drømmene hennes.

– Kanskje det finnes en mann som kan se forbi alt det? sa Live forsiktig.

– Blinde mannfolk forblir fattige, humret Alda. – Jeg har det godt som jeg har det, jeg klager ikke. Hun så bort på Live og smilte litt trist. – Jeg liker meg i Bjørketeigen, sa hun. – Om jeg først skal leve som tjenestejente resten av livet, er det ingen andre steder jeg heller vil være.

Live la hånden litt klønete på skulderen hennes og smilte trist tilbake. – Du er meg kjær enten du blir i Bjørketeigen eller rømmer landet med en blind kar, sa hun spøkefullt.

De fortsatte arbeidet i stillhet til alt de hadde med seg, var vasket og vridd og plassert tilbake i kurvene.

Alda reiste seg. – Så får vi skure skjortene og åklærne, sa hun og gikk bort til stedet der de hadde lagt dem i bløt. Hun bøyde seg frem og løftet opp steinene hun hadde lagt på dem så de ikke skulle flyte bort, og begynte å dra dem på land.

– Pass på! ropte Live til henne. – Den ene stikker av.

Den svake strømmen som elven sendte virvlende inn i kulpen, hadde tatt tak i en av skjortene og dro den med seg i en sakte dans i det klare vannet.

Alda la seg på kne i vannkanten og strakte seg, men den var allerede utenfor rekkevidde av armen hennes.

– Det var nå utgjort, mumlet hun og løftet på stakken for å vasse etter.

Live lo. – Vær forsiktig nå, sa hun. – Steinene er glatte!

Alda så bort på henne. – Jeg vet det, svarte hun og rakte tunge til henne. Men i det samme mistet hun likevel fotfestet og skled ut i vannet.

Til toppen