| Forfatter: | Lukritzia Loven |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Søstre |
| Serienummer: | 13 |
| ISBN/EAN: | 9788202820145 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Det Herrens år 1349
Etter en hard vinter er alle i gjøglerfølget glade for å kunne legge Voss bak seg. Eirill er imidlertid ikke så begeistret for at de skal til Bjørgvin, redd som hun er for å bli oppdaget av nonner og vakter fra Nonneseter. I Bjørgvin drar hun hjem til Dregg og Narve, men blir bekymret da hun finner den lille stua tom og alt tyder på at det har den vært en stund. Samtidig har praten begynt å gå om en smittsom sykdom som får folk til å dø på grusomste vis.
På Stuphedla føder Live sitt andre barn, og hun erklærer at datteren skal hete Idunn etter Lives mor. Men det betyr ulykke å si navnet høyt før dåpen, og det blir etter hvert tydelig at den vesle jenta ikke er helt frisk.
Live lukket øynene. Selv om hun hadde skjønt hva hun hadde sagt i det samme navnet til datteren forlot leppene hennes og vantro slått hånden over munnen, hadde hun like fullt sluppet det fri for vonde makter som kunne bruke det mot barnet. Hun visste at det betydde ulykke, og selv om ingen i rommet hadde sagt noe, merket hun hvordan de alle frøs til.
Utdrag
– Hva er det som foregår der borte?
En av torghandlerne gikk ut på fremsiden av boden sin da Eirill og Narve kom hastende.
Flere mennesker hadde strømmet til nede ved koggen, og stemmene og tilropene ble høyere, selv om Eirill og Narve nå var lenger unna.
– Noen engelskmenn la til kai der borte, sa Narve. – Men folk vil ikke at de skal gå i land.
– Tvi, det forstår jeg. Mannen i boden spyttet. – Britannia er nær ved å bukke under av mannedauen som herjer der borte.
– Men den kommer ikke hit, protesterte Eirill. – Det er bare Vårherre som straffer dem som lever i synd, er det ikke det?
Torghandleren klødde seg i hodet. – Vi har nå våre syndere, vi med, sa han.
Narve dro i Eirill. – Vi må videre, sa han med en bekymret mine.
Eirill snudde seg og så at de to mennene som hadde gått i land, var tilbake i båten, og nå var de i ferd med å bære flere av de store sekkene i land. Munken de hadde snakket med, var sammen med dem, og hun så flere munker komme til.
– Hva gjør de? spurte hun.
– Det ser ut til at de bærer i land sine døde, sa torghandleren.