Grålige skygger flimret over hodet på Dina. Hun kjempet for å skjelne konturene, men de fløt sammen til tåke. Hjelpeløst strakte hun ut armen, og en varm, trælet hånd grep hennes. Hun forsøkte å si noe, men munnen var tørr og tungen klebet seg til ganen. Et glass ble ført mot leppene. Hun åpnet munnen og drakk begjærlig det kalde vannet. Med et stønn sank hun bakover og hodet landet bløtt. Det forekom henne at hun lå i seng. Underlaget var svalt og mykt.

– Du ligger på værelset ditt, Dina. Det var en vennlig, velkjent stemme.

– Ester?

– Ja.

Roen seg over Dina. Det var godt å vite hvor hun befant seg. Det var også betryggende at tjenestekona var i nærheten. Ester – den eneste hun hadde fått tillit til under oppholdet på Brandsæther. Ester – som kunne være stri og sarkastisk, men også hjelpsom og snill. Til tross for bryske utsagn når hun var uenig, fantes det ikke noe vondt i den gamle kona, bare godhet.Dina snappet etter pusten da et uventet stormkast av smerte ilte til nederste i magen og strålte utover mot ryggen. Vettskremt slo hun øynene opp

og stirret bønnfallende på Ester: – Å, herregud, hjelp meg!

Ester kunne ikke gjøre annet enn å sette seg på sengekanten, legge armene rundt henne og bysse henne som et barn. Dina spente seg som en bue, bet tennene sammen og klemte hardt om tjenestekona. Neglene åt seg inn i ryggen hennes. Forkavet og svett trodde Dina at smerten ville ebbe sakte ut, men med gru skjønte hun at den ikke hadde nådd toppen. Det gjorde fortsatt vondt – vondere.

– Gi meg en fuktig klut, ba Ester og vinket til Erika.

Erika kvapp til, men summet seg såpass at hun klarte å dyppe kluten i lunkent vann og vri den opp. Hun rakte den til tjenestekona og stilte seg nederst ved sengegjerdet.

Omsorgsfullt la Ester den mot den glohete pannen til Dina.

– Jeg tror, peste Dina, maktet knapt å ytre en lyd og pekte mot underlivet. En rosenrød flekk bredte seg utover det hvite underskjørtet. – Jeg ble så våt.

– Vannet har gått, slo Ester nøkternt fast. – Et godt tegn, Dina. Endelig skjer det noe. Stemmen stilnet brått. For brått. De grå, tynne øyenbrynene trakk seg sammen i undring da hun kikket nærmere på den fuktige flekken.

Dina leste panikk hos den andre. Omtåket skottet hun ned på underskjørtet. Det fantes ingen tvil om at vannet hadde gått, slik det skulle før en fødsel, men skulle det være så mørkt? Så blodfarget?

Hun rakk ikke å engste seg mer over det. En ny rie flerret gjennom henne. Den økte i intensitet, smertetoppen var helt uutholdelig og denne gangen ville den ikke tone ut.

Dina skrek i den ytterste pine.

– Erika! ba Ester myndig, – du får skynde deg til Marta. Hun kan mer om barnefødsler enn jeg.

– Vil du ikke ha doktoren her?

– Skynd deg! avbrøt Ester skarpt, – spring! Spring alt du orker.

Til toppen