De gikk ut hovedinngangen, og i stedet for å gå rett mot lindealleen, førte Valentin de to gjestene med seg til en kjerrevei.
«Der er tjenerboligen.» Valentin pekte med den nedslåtte paraplyen sin.
Det var to skorstener, men ingen av dem kom det røk fra. Utenfor sto en kvinne og matet hønene, og hun neiet dypt da herren og hans gjester passerte. Valentin verdiget ikke konen et blikk.
Det var to dører i tjenerboligen, og den ene sto åpen. En ung jente satt og kardet ull ved et lite bord utenfor. Hun hilste også, uten å få svar.
Innimellom trærne på nedsiden kunne Celia skimte et vann, trolig en innsjø.
Valentin nikket mot den andre siden av veien. «Der oppe er Kongshaugen.»
Det var et høydedrag der det vokste trær, og rundt var marken dyrket.
«Sagnet sier at en vikingkonge ligger begravet der. En vakker dag skal jeg få noen til å grave i den. Det kan være gullskatter begravet der. Det er også en lignende kongegrav på Ask. Så i disse traktene har høytstående mennesker valgt å slå seg ned. Det er fordi det er det mest ettertraktede området i mils omkrets.» Han hadde et arrogant glimt i øynene.
Verken Celia eller Scott hadde sagt noe ennå, men Valentin lot seg ikke merke med deres taushet, for han fortsatte å snakke.
«Vi kunne ha tatt vognen, men det er ikke langt. Det gjør godt å bruke bena innimellom. Ikke sant, herr Scott? De ser ut til å være vant til det. Deres legger er like store som mine lår.» Ny latter.
Var det beundring eller hån?
Celia lot som om hun var opptatt med å se på utsikten, for hun følte seg ille til mote av slikt snakk. Fjellene rundt Bergen kunne skimtes i det fjerne, men grå skyer skjulte toppene. Hun undret seg på om det ene var Lyderhorn, der hun og Scott den natten hadde snakket om heksene som danset nakne der oppe. Og Celia hadde ikke skjønt at det ikke var dans, men noe helt annet det ble siktet til.
Det minnet ville hun ikke besudle når Valentin var nær, så hun snudde seg mot veien igjen.
«Der bor forpakteren. Han er gift, og de har en voksen sønn boende hos seg. Han er på Deres alder, frøken Celia. Kanskje et par år eldre.»
På høyre hånd lå et våningshus.
«Det er to tjenestepiker der. Også de er på Deres alder. Den yngste er sytten, vet jeg. Den andre noen år eldre.»
Celia visste ikke hvorfor Valentin opplyste om dette, men det var vel fordi hun skulle bo her med tiden, og måtte vite hvem som hørte til under herregården.
«Det er gamle Anna som sitter der og spøter.»
En gråhåret kvinne satt på en benk utenfor huset. Hun så ikke opp før de passerte henne.
«God formiddag, Anna,» ropte Valentin.
«Signe dagen, herr Silkensteen,» ropte kvinnen tilbake.
«Tunghørt. Hun fylte åtti tidligere i år. Hun er helt klar i hodet. Ikke som den gamle lorte-røyen dere har på Alvøen. Anna er legdslem. Hun nyter almisser av sognet. Og det er meg, stort sett, siden folk flest ikke har mer enn de selv trenger. Påstår de.» Valentin fnøs. «De er noen gjerrigknarker som forventer at jeg skal fø på alle. Som om jeg ikke har nok med gård og folk og fe.» Han kostet på seg et unnskyldende smil.
På motsatt side, ved siden av et enslig eiketre, lå en rødmalt låve. To menn, en ung og en eldre, holdt på å trekke et høylass opp på broen.
Valentin hilste på dem.
«Forpakteren og hans sønn,» forklarte han.
Scott hadde sakket akterut, og Celia så seg over skulderen. Han så forbistret ut, der han gikk og holdt på den vonde armen sin. Hun sendte ham et medfølende blikk, og syntes nesten hun kunne lese tankene hans. Han ønsket neppe noen omvisning på Hop Hovedgård.
Valentin fortsatte å gå. «Nedenfor låven er havnehagen. Vi har fire ridehester, skjønt to av dem brukes som trekkdyr nå etter at mine brødre har bosatt seg i byen. Og så har vi en arbeidshest.»
«Skal vi ned til vannet?» spurte Celia, mest for å være høflig.
«Vi kommer ikke helt ned til vannet fordi det er for bratt. I så fall måtte vi ha tatt vognen og kjørt et stykke. Men jeg vil vise Dem utsikten.»
Han snudde seg og så at Scott lå et stykke bak, men ventet ikke. Han pekte forut. «Kom, det er ned bakken her, og så kommer vi til en sti. Utsikten er smukk. Skal vi rekke tilbake før regnet kommer, må vi skynde oss.»
Skyene dekket himmelen nå, og det var blitt et kjøligere drag i luften. Celia var glad hun hadde hentet sjalet, for jakken hennes var av bomull, og ikke særlig varm.
Kjerreveien fulgte jordene, og så ble den til en hardtrampet sti som snodde seg innimellom skogholt og gresskledde knauser.
«Man skulle tro at det var benet De var skadet i, ikke armen,» ropte Valentin bakover. Stemmen var munter.
Det virket som om Scott dro litt på det ene benet. Kanskje han hadde forslått mer enn armen?
«Han halter,» bemerket Celia, slik at Valentin skulle ta hensyn.
Men han brydde seg ikke. Valentin fortsatte på stien.
Vannet nedenfor bredte seg ut foran dem, men det var som han hadde sagt, stupbratte skråninger hele veien.
Med ett likte ikke Celia seg. Hun hadde fått stor aktelse for klipper etter at hun så Olive falle utfor.
Og det var noe med Valentin i dag, noe hun ikke kunne sette fingeren på. Han snakket mye og fort, og han hadde et nytt drag over ansiktet. Hodet var høyt hevet, og brynene laget en nyve i pannen.
«Nå? Hva synes De? Træsvannet, kalles det.»
Celia var mer opptatt av å snu seg for å se etter Scott enn å nyte utsikten. Han kom gående i et tilsynelatende bedagelig tempo, men fremdeles var det noe anstrengt over ham. Det var ikke rart. Han var ikke på Hop av egen, frie vilje lenger.
«Nå, Scott Winther, kommer De?» ropte Valentin da Scott nærmet seg. «Her, stå ved siden av frøken Celia, så dere begge kan beundre utsikten.»
Scott rynket brynene mens han så seg rundt.
Valentin slapp Celia, og lot henne stå for seg selv på det flateste punktet før det begynte å gå nedover. Han smilte til Scott da han passerte mens Valentin selv gikk noen steg tilbake.
Så la han hodet på skakke og smilte. «Se på dere to! Hvilket nydelig syn. Nå skulle vi hatt maleren her, så han kunne laget en tegning av dere. Jeg synes dere ser molefonkne ut?»
«Herr Valentin?» sa Celia, og kjente seg urolig.
Brått ble ansiktet hans hardt, og øynene smalnet. «Jeg så dere.»
«Hva behager?» spurte Celia og kjente at hjertet hoppet over et slag.
Valentin stakk hånden ned i den store jakkelommen sin, og da den kom til syne igjen, var det ikke kikkerten, som Celia hadde trodd at han hadde der.
I hånden holdt han en pistol, og han rettet den mot dem.
«Jeg så dere i orangeriet. Jeg så alt.»
Til toppen