Fortapt (Heftet)

Serie: Blåmåne 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Fortapt
Serie: Blåmåne
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202778392
Kategori: Romanserier
Omtale Fortapt

Erle merker at nettet snører seg sammen rundt det som er igjen av familien hennes. Så lenge Theodor sitter fengslet, Reinert er på frifot og leietagerne okkuperer garasjen deres, befinner de seg i stor fare, både moren og de tre søstrene Ravndal.

Tanten og onkelen stanset foran dem.

«Kan jeg holde Signe?» spurte tante Bertine, og tok barnet ut av Erles armer.

«Hva skal dere med Signe?» spurte Erle. Hun følte seg brått iskald. «Gi meg min søster tilbake!»

«Erle …» hvisket Nora med redsel i stemmen.

Tanten tok et steg tilbake. «Ikke lag noe dramatikk nå. Hør på hva onkel Colin har å si.»

Det hamret i brystet på Erle mens ulidelig lange sekunder passerte.

«Deres mor har forlatt dere, piker.»

Til toppen

Andre utgaver

Fortapt
Bokmål Ebok 2023

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Båten nærmet seg land, og passasjerene begynte å røre på seg. De beveget seg langsomt mot utgangene, og på dekk var det allerede fullt av folk som ville være først i land og sikre seg en plass på rutebussene.

Hun så ikke moren, hun passet vel på at barnevognen ikke ble veltet. Nora hadde også reist seg, og prøvde å møte Erles blikk. Signe tittet over skulderen hennes, godt beskyttet mot trekken av et pledd rundt seg. Connie holdt fremdeles hunden, og lo av noe Harald sa. Det slo Erle at mannen tydeligvis også måtte være vittig, selv om han så ut som en tørrpinn.

«Da har vi en avtale, Erle,» sa Cora lavt mot øret hennes. «En avtale som gavner oss begge i det lange løp.»

«Hvis alt går som jeg håper, kan vi inngå den avtalen,» svarte hun, og håpet at det ville bli slik.

«Ikke nevn noe om dette for min far, ikke for noen, er det forstått?» sa kusinen, uten å vente på svar, før hun forlot Erle og banet seg vei bort til Harald og Connie.

Det var blitt mange tomme benker, og Erle gikk bort til Nora.

«Bare sett deg igjen. Vi venter til trengselen har gitt seg. Skal jeg ta henne litt?»

De satte seg, begge to, og Erle overtok Signe.

«Hva snakket du og Cora om?» spurte søsteren. Hun så alvorlig ut.

«Jeg har ikke sagt noe om det du vet. Om at vi nærmest flyktet,» sa hun lavt.

«Det er bra. Men Connie var svært så nysgjerrig, og spurte og grov. Hun sa igjen at vi så ut som om vi hadde kranglet. Jeg hadde mitt svare strev med å komme med utflukter. Jeg syntes det var kjedelig at jeg måtte sitte sammen med dem. Jeg ville gå ut til mor, men Connie ga meg ikke fred. Og ettersom onkel og tante heller ikke kom inn, men snakket med mor hele turen, begynte hun å komme med ville ideer om at noe var på gang.» Nora knep sammen munnen, og det gikk en rykning over haken hennes, som om hun kjempet med gråten. «Connie begynte igjen med det maset om hjemmet for tuberkulosetruede barn.»

«Du må ikke høre på henne, Nora. Hun erter deg fordi hun ser at du tror på det hun sier. Jo mer du reagerer, jo mer vil hun gjøre det. Du må prøve å avspise henne.»

«Hvordan?»

Erle ristet på hodet. «Jeg vet ikke … jeg pleier bare å himle med øynene og vise at jeg vet at hun snakker tull.»

«Men det er jo noe i det. Far døde av tuberkulose!»

«Hysj.» Erle frigjorde den ene hånden og strøk fort over Noras hånd. «Glem Connie. Hun er ikke verdt bekymringene dine.»

«Men hun sa også at tante Bertine og onkel Colin skal ta sine roller som våre faddere mer alvorlig nå som far er død.»

Erle skjøt frem haken. På et vis var det verre enn alt. For hun hadde allerede merket at Colin opptrådte som en oppdrager, enda han ikke hadde noen rett til å blande seg inn i sin svigerinnes barneoppdragelse.

«Vi er snart voksne. Det er ikke særlig mye han kan gjøre.»

«Jeg er ikke fylt femten engang. Det er lange år for min del,» sa Nora med bristende røst. «Og Signe, stakkars henne. Hun har hele oppveksten foran seg. Uten en far, men med en onkel som skal blande seg. Tenk om mor gir etter? De har snakket sammen hele båtturen.»

«Nei, mor har fortalt om Reinert og om leietagerne og at hun vil melde dem i dag,» svarte Erle så rolig hun kunne.

Nora tidde, men det kom et lavt snufs fra henne. Også Erle var bekymret for hva som kom til å skje, men det ville nok gå bra. At moren hadde meldt seg frivillig som spritkurer, ville bli ord mot ord. Hun kom til å huske at i Kløverhusets personalhåndbok hadde det stått at de ansatte kunne få fri juridisk rådgivning. Men etter samtalene med fru Fosse trodde hun ikke at hun ville våge å betro seg til noen. Det var best at ingen visste at moren var innblandet. Skjønt, fengselsvakten hadde jo observert henne … og andre kunne også ha gjort det.

«Det kommer til å ordne seg,» sa hun, like mye til søsteren som til seg selv. «I dag skal vi ha en fin vårdag på landet.»

Selv om strømmen av mennesker fortsatte, oppdaget Erle i sidesynet en som gikk motsatt vei. Hun kikket opp og forventet å se moren, men det var tante Bertine, etterfulgt av onkel Colin. De så alvorlige ut.

«Hva er det nå?» mumlet Erle og reiste seg.

Tanten og onkelen stanset foran dem.

«Kan jeg holde Signe?» spurte tante Bertine, og uten å vente på svar tok hun barnet ut av Erles armer.

«Erle, Nora. Nå må dere ikke skape en scene,» sa onkelen.

Nora hadde også reist seg.

«Hva er det?» hørte Erle seg selv spørre. Hun følte seg brått iskald. «Hva skal dere med Signe? Gi meg min søster tilbake!»

«Erle …» hvisket Nora med redsel i stemmen.

Tanten tok et steg tilbake. «Jeg vil bare holde henne litt. Ikke lag noe dramatikk nå. Hør på hva onkel Colin har å si.»

De så på onkelen. Det hamret i brystet, og kulden fortsatte å bre seg i Erle mens ulidelig lange sekunder passerte sammen med de siste passasjerene.

«Deres mor har forlatt dere, piker.»

Til toppen

Bøker i serien