| Forfatter: | May Lis Ruus |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Blåmåne |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788202778347 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Lyssky affærer
Erle er for ukonsentrert til å gjøre en god jobb på fabrikken. Hun blir nemlig stadig sikrere på at de to som leier garasjen deres, er forbrytere. Og nå er hun kommet i deres skarpe søkelys. Men hun kjenner enda større uro for moren – og hennes nattlige sysler. En natt våger Erle å følge etter henne ut i Bergens mørke gater og smau …
Erle hadde sett nok. Men hun kunne ikke gå hjem nå, for hun ville ikke klare å sove før hun visste at moren var trygt hjemme igjen.
«Jeg håper at det er skattene våre du selger, mor. Fars rariteter. For det er tross alt ikke ulovlig.»
Men hun visste at det ikke hadde vært nødvendig å gå ut en sen kveld hvis det var tilfellet. Da hadde kjøperne kommet til huset deres.
Moren drev med lyssky aktiviteter. Det var ingen tvil.
Utdrag
Erle var fanget mellom de to leietagerne. Snusken sto på øverste trappetrinn og stengte veien ned mens hans far Sneipen sto med ryggen til forundringskammeret.
Kallenavnene søsteren hadde funnet på, passet virkelig. Snusken så ikke akkurat nyvasket ut, men Sneipen var regelrett uflidd.
«Gi meg Malteserløven,» sa den eldste truende. Han kom nærmere.
Snusken flyttet blikket over på faren. «Hva sa du nå? Malteserløven? Den Malteserløven?»
«Ta den fra henne.»
Erle knuget løvefiguren inntil seg. Hun befant seg ved gelenderet og kunne se ned to etasjer, til inngangsdøren, og det var langt ned. En tanke om å kaste løven ned slo henne, men det var stor fare for at de to karene ville kaste henne samme vei. Den massive messingfiguren ville ikke bli ødelagt i fallet, men hun ville neppe være så heldig.
«Den er vår,» sa hun med en stemme hes av desperasjon. «Far hadde den med seg hjem fra sin siste reise. Den er kjøpt i New York. Den har ingenting med Malta å gjøre. Det er bare en bokstøtte.»
Bak henne lo Sneipen. «Da kan vi gi deg fem kroner for den.»
«Nei, jeg vil ikke selge den.»
«Det ser ut som en simpel sak,» kom det fra den yngste. Han lot blikket henge ved messingfiguren. «Det er vel lite sannsynlig at det er den?»
«Gjør som jeg sier, Willy.»
Junior sugde seg i kinnet og lot til å tenke seg om. «Nei, jeg tror ikke at en verdifull gjenstand befinner seg i dette gamle huset på Nøstet. Det er mer sannsynlig at den for lengst har funnet veien til en ny eier og er innelåst i et pengeskap.»
«I helvete, sønn, gjør som jeg sier!»
Snusken overså faren, og så på Erle. Han rakte ut en hånd mot henne. «Jeg lovet din mor å kjøre deg og din søster til sykehuset. Eller bare én av dere. Hvis du vil, kan du spørre en nabo om å ta vare på figuren, men jeg mener det, vi er ikke interessert i den. Som bokstøtte eller dørstopper eller for metallverdien kunne vi kanskje gitt ti kroner, men behold den om du vil.»
Erle skulte mistenksomt på ham. Han hadde lyseblå øyne, smilehull og en varme i stemmen som beroliget henne. Hun svelget, og visste ikke om hun burde stole på denne mannen.
«Hvis jeg leverer den hos urmakeren eller bakeren, kommer dere sikkert til å true dem til å gi den fra seg,» sa hun uten å blunke.
Snusken lo en hjertelig latter. «Du er en bestemt og forutseende ung frøken, du. Og det er en kompliment. Nei, jeg mener det. Far, hvor mye penger har du på deg?»
Sneipen knurret. «Hva fanden driver du med, gutt?»
«Det viktigste nå er fru Ravndal, som er på sykehuset og at den unge frøken Erle må komme seg raskt dit. Men nå stoler hun ikke på oss. Jeg vil vise at vi virkelig ikke er interessert i bokstøtten, og vil legge igjen penger her som en slags garanti for hennes sikkerhet, og pant for løven, siden hun tror vi skal robbe henne for den. Så, hvor mye har du?»
«Fire hundre,» brummet den eldste.
«Det er vel en god pant?»
Erle var ikke overbevist. «Så dere kan ta fra meg både løven og pengene? Nei takk.»
«Nei vel. Da sier vi det slik at vi går. Du kan gjøre som du vil. Ta den med eller la den bli igjen i huset eller hos en nabo. Du kan ta trikken eller bussen opp til sykehuset. Vi er ikke interessert i figuren.» Han vinket faren til seg. «Gi henne en hundrings for tort og svie fordi vi skremte henne og søsteren, og så går vi.»
«Nei, jeg vil ikke ha noe fra dere!» Erle trakk seg inn mot veggen, slik at Sneipen kunne passere henne med god klaring. Hun følte seg ikke trygg da hun så det sure oppsynet til mannen som tydelig ikke likte sønnens plan.
Da de to mennene møttes i trappen, gjorde Snusken en viftende bevegelse mot faren. «En hundrelapp, far.»
Sneipen tok frem en bunke sedler som var samlet i en metallklemme, og sønnen forsynte seg. Han la hundrekronerseddelen på trappeavsatsen, og så tok han seg til hattebremmen. «Lykke til, frøken. Jeg håper at din mor får komme hjem igjen i dag.»
Erle var skjelven der hun sto og så etter dem da de gikk nedover trappen. Hva hadde nettopp skjedd? Hadde hun vært i livsfare, eller hadde hun mistolket situasjonen? Det måtte hun uansett tenke på senere, for nå hastet det med å finne ut hva som hadde hendt med moren. Det var bare det at kroppen ikke var overbevist om at hun selv var i sikkerhet. Det var som om alt i henne skrek at hun ikke måtte gå ned, ikke før leietagerne var ute av huset.