«Hallo, og velkommen til oss. Jeg er Karly.» Hun hadde smilehull i de runde kinnene, og bemerkelsesverdig hvitt hår. Til og med øyenvippene og brynene var helt hvite. «Har du erfaring med småbarn fra før?»

«Ja, jeg har to yngre søstre …»

«Alder?»

«Nora er akkurat fylt femten …»

Karly rynket på nesen. «Femten år? Det er vel ikke erfaring med små barn? Dere må ha vært nesten jevngamle.»

Erle skyndte seg å legge til: «Jeg har også en lillesøster … hun er et halvt år.»

«Ah. Godt. Da vet du litt om hva som kreves. Du skal være på adopsjonsavdelingen?»

«Skal jeg? Jeg vet ikke.»

«Ja, det skal du. Det er der jeg er.»

Erle så seg rundt. Det var et titalls barnepleiersker i salen, og alle holdt på med hvert sitt barn. Noen skiftet på dem, andre satt og matet dem med tåteflaske.

Hun så ikke Signe. Var det et godt tegn? Hun trodde det, hvis dette var avdelingen for spedbarn som var frigitt for adopsjon.

«Der borte er Leon, ham du kom med,» sa Karly og pekte med albuen.

Tre barnepleiersker sto rundt et stellebord og så på mens en fjerde kvinne skrelte av ham klærne. Det lød sukk og små bemerkninger om at han var bedårende og bitteliten. Noen av de andre pleierskene som holdt på med å stelle andre barn, kikket mot dem, og alle smilte.

«Vi er fjorten pleiersker på huset, femten med deg. Ti av dem er studenter mens resten er barnepleiersker som veileder oss. Det er litt flere som arbeider på adopsjonsavdelingen, siden de barna er yngre og trenger mer stell. Ellers har vi bestyreren, herr Hysing-Hansen. Han bor i Os sentrum, og kommer hit hver ukedag. Han har ansvaret for driften av hele barnehjemmet, sammen med styrelsen. Det er husbestyrerinnen vi har med å gjøre til daglig. Fru Friis, som tok imot deg. Ellers har vi en sykepleierske, en kokke og en kokkepike, og så er det vaskeridamene. Her er også en vaktmester. En lege er tilknyttet barnehjemmet, som vi ringer til ved behov. Også han bor nede i sentrum, og arbeider til vanlig på et legekontor.»

Det var mye å ta til seg, og mange mennesker Erle måtte møte. Men det ville vel gå greit etter hvert.

«Hvor er de andre? De tuberkulosetruede barna?» spurte hun.

«De er på den andre stuen. Kanskje har de fått gå ut allerede. Nå om sommeren er vi mye ute i hagen. Særlig tub-barna, siden de trenger frisk luft.»

En av barnepleierskene hadde et fotografiapparat, og hun ba om at Leon skulle holdes opp så hun kunne ta bilde av ham. Pleierskene stilte seg på hver side av hun som holdt barnet, og smilte mot kameraet.

«Ragna har eget kamera og tar mange fotografier. Det er så kjekt å se. Jeg skulle ønske vi hadde et kamera på huset, slik at vi kunne ta bilder av alle barna og henge opp på veggen. Da kunne vi huske dem etter at de er reist.» Karly holdt barnet opp og smilte mot det. «Ikke sant, Svanhild? Jeg kommer til å savne deg.»

«Skal hun adopteres bort?» spurte Erle.

«Ja, det skal hun. Og jeg gruer meg fryktelig til det, for Svanhild er mitt kjælebarn.»

«Ditt hva for noe?»

Karly la barnet til rette i den ene armkroken, slik at hun hadde en hånd fri. Hun strakte seg etter et pledd. «Vi har alle et kjælebarn. Som et kjæledyr.»

Erle antok at hun sammenlignet spedbarna med en hund eller en katt.

«Du mener at de er en slags favoritt?»

«Ja, du kan vel si det slik. Et barn vi tar oss litt ekstra av. Du var eskorte for den nye gutten, så Leon kan være ditt kjælebarn, skjønt det sikkert er flere andre som gjerne skulle hatt ham. Han er så liten at han sikkert blir her i noen måneder.»

Til toppen