Herr Falchenberg stanset ved porten, uten å si noe.

Fernanda stilte seg ved siden av ham. Huset virket tomt, nesten forlatt. Den eneste lyden som hørtes, var suset fra havet og noen fjerne måkeskrik.

«Det ryker ikke fra pipene,» sa han omsider.

«Nei.»

Han rørte ved armen hennes. «Denne eiendommen skal din sønn arve. Endelig skal det sitte en Edvard Falchenberg her – som seg hør og bør.»

«Men hva med Mathildes barn?»

Han rykket til. «Venter din stemor barn igjen? Ingen har sagt noe om det til meg.»

Hun hadde fortalt det til frøken Thygesen, og regnet med at hun sa det videre. Det hadde tydeligvis ikke skjedd.

«Når skal dette barnet fødes?»

«I begynnelsen av april.»

«La oss håpe det er et pikebarn. Det blir enklere for oss alle.»

Stemmen hans lød uhyggelig, syntes hun. Hun lette etter et svar. «Piker kan også arve eiendommer.»

«Ikke dersom det er snakk om odel.» Han skuttet seg. «Den tid, den sorg. Hun har mistet et barn før. Det kan skje igjen.»

«Ja.» Hun ønsket ikke at Mathilde skulle oppleve nok en tragedie, men det var ergerlig at stemoren skulle føde før henne. Det ville bety at hennes barn fikk mindre oppmerksomhet, var hun redd.

«Nå må vi forsøke å forestille oss brannen,» begynte herr Falchenberg. «Om det ikke er for vondt for deg?»

«Det er bedre å snakke om det,» svarte hun. Det var så lenge siden at sorgen ikke var ny og vond, og hun kjente et sterkt ønske om å vite mer.

«Kan du peke ut værelsene der du og din mor befant dere?»

«Der ser du mitt værelse,» pekte hun. «Det er det eneste soverommet som vender inn mot tunet. Ellers er det bare boder og trappeoppgang.»

«Og der befant du deg?»

«Ja.» Hun grøsset.

«Husker du noe?»

«Jeg husker at jeg kjente svidd lukt, gikk til vinduet og så røk. I neste omgang ble døren revet opp, og frøken Thygesen stormet inn og halte meg med seg. Da vi var på vei ned trappen, så vi flammer slå ut fra mine foreldres værelse. Men da visste jeg ikke at mor befant seg der.»

«Det værelset vender ut mot havet?»

«Ja, det er hjørnerommet mot syd.»

«La oss gå rundt huset og se.»

De gikk inn i tunet og rundt huset. Ingen var å se, og det kom ingen lyder fra uthusene. Eira var ikke i innhegningen.

«Der,» pekte hun.

Han la hodet bakover og betraktet vinduene. Så rettet han ryggen igjen. «Din far lå utpå og fisket?»

«Ja, han var ganske langt ute.»

«Han så selvfølgelig både røk og flammer.»

«Ja, da han kom inn på tunet, stod vi alle der. Bortsett fra mor.»

«Og han forsøkte å gå inn i det brennende huset?»

«Ja.» Hun var forbauset over hvor lett det var å snakke om dette. Det var som om hun snakket om noe en annen person hadde opplevd – en liten pike på elleve år. På det tidspunktet hadde hun følt seg nærmere frøken Thygesen enn sin egen mor. Moren var ofte trist, ville alltid være i fred. Hun holdt seg mye oppe i annen etasje – og overlot sitt eneste barn til guvernanten. Hun trivdes ikke på Jomfruland, visste Fernanda. Faren var mye ute og reiste, også før brannen.

«Denne fløyen brant helt ned?»

«Ja. Det kom folk til. De begynte slukningsarbeidet og klarte å redde nordfløyen, ettersom vinden stod mot syd.»

«Og man trodde at brannen begynte i din mors værelse?»

«Ja. Hun skal ha plassert en lampe for nær gardinene.»

«En lampe? Var det ikke dagslys? Ettersom din far var ute og fisket, mener jeg?»

«Det var vel det. Kanskje hun leste eller broderte og mente at lyset var dårlig?»

«Kanskje. Hvor befant frøken Thygesen seg på det tidspunktet? Det høres ut som om hun var raskt inne hos deg?»

Hun nikket. Det hadde han rett i. «Jeg vet faktisk ikke.»

«Hun må ha blitt forhørt? I likhet med resten av de ansatte?»

«Sikkert. Men alt står uklart for meg.»

«Naturlig nok.» Han gikk noen skritt og stilte seg slik at han så stranden og havet.

Fernanda gikk etter.

«Her var det altså,» sa han og slo ut med armene. «Dette er stedet.»

«Hva mener du?»

«Her bygget stamfaren vår huset sitt. En gang på syttenhundretallet.»

«Var huset vårt så gammelt da det brant?»

«Nei, det huset som brant i enognitti, ble bygget av hans sønn, rundt attenfemten. Har du vært oppe på loftet og sett de eldste delene?»

«Nei.»

«Er du ikke nysgjerrig? Barn pleier da å elske slike store, gamle loft.» Han snudde seg og betraktet huset.

«Jeg har lekt i den nye delen av loftet, men far nektet oss å gå inn i loftet over nordfløyen. Han sa at det var fullt av aske og glasskår etter at en del av taket falt ned, under brannen.»

Han rynket pannen. «Ja så? Men han sørget ikke for å rydde opp og gå gjennom det som befinner seg der?»

«Nei, ikke som jeg vet.»

«Det er merkelig. Tenk hva som kan finnes der: malerier, dagbøker, papirer som forteller slektens historie.»

«Det som var på loftet over sydfløyen, brant.»

«Spørsmålet er hvilke deler av loftet som ble brukt til hva.»

«Hva mener du?» Hun begynte å bli lei av hele loftet.

«En stor del av slike loft er gjerne tørkeloft. Hva om det var tørkeloftet som brant, mens de gamle bodene med alt en slekt samler på gjennom årtiene, befinner seg på loftet som ikke brant?»

Hun trakk på skuldrene.

Han merket visst at hun begynte å bli utålmodig, og smilte. «Nok om loftet. Spørsmålet som bør oppta oss to, er hvorfor frøken Thygesen påstår at hun tente på? I alle år har hun jo fremstått som en heltinne, den som reddet husets datter fra flammene, med risiko for sitt eget liv.»

«Ja.»

«Hva om hun snakket sant? Hva om hun ikke lenger klarte å bære på hemmeligheten?»

Til toppen