Silja sto stiv av skrekk på dørterskelen inn til finstuen på Tangen. Ville ikke se det groteske synet av Sixten Bergström hengende fra et trau i taklampen over det gustavianske spisestuebordet som han var så stolt av. Det var sjokkerende. Hvordan kunne livet snu så brått? I det ene øyeblikket puster et menneske, det synger svenske skillingsviser av full hals og gråter. I neste øyeblikk lever det ikke lenger. Hun var ikke i tvil. Sixten Bergström var død.
Eller var han egentlig det? Nå slo instinktene til for full kraft i henne. Hvor lenge hadde hun vært oppe på soverommet? Hvor lenge hadde han hengt her? Hun kjente kroppen våkne til liv og hjernen begynte å lystre. Hun hev seg rundt, stormet inn på kjøkkenet og dro ut tre kjøkkenskuffer før hun fant en kniv. Så stormet hun tilbake til finstuen. Det bød henne imot, det hun nå måtte gjøre, men hun hadde ikke noe valg. Det gjaldt liv, og det var ingen tid å miste. Om det da ikke allerede er for sent.
Kvalmen kom veltende over henne, og hun prøvde ikke å se rett på det oppblåste ansiktet. Det var plommeblått, akkurat slik moren til Konrad også hadde sett ut. Hun hadde ikke hengt lenge, hun heller. Silja hadde bare gått borti veien og så gått tilbake, og da hadde hun allerede rukket å henge seg i spiskammeret. Hadde hun brukt lengre tid til å skifte sengetøy på soverommet til Sixten? Fornuften sa at det var for sent. Han hang så stille, han pustet ikke, men han var fortsatt varm, var han ikke?
«Hvorfor gjorde du dette, Sixten? Herregud, hvorfor gjorde du noe så dumt?» Hun klatret opp på en stol og kom seg opp på bordet. Så begynte hun å skjære av tauet med kniven. Hun gråt og skalv og forbannet ham. Kniven var sløv, og det var så høyt oppunder taket at hun måtte stå på tå for å rekke opp. Men til slutt røk tauet, og Sixten deiset ned på bordet. Igjen prøvde hun å se en annen vei mens hun med skjelvende fingre løsnet tauet som strammet rundt halsen hans. Det grove tauverket skar seg inn i fingrene, men hun ga seg ikke før hun hadde løsnet det. Det eneste hun tenkte på var at han ville puste igjen om hun fikk løsnet tauet fra halsen hans, men han gjorde ikke det.
Hva skulle hun gjøre nå? Springe etter doktoren? Men innerst inne visste Silja hva hun måtte gjøre, selv om det bød henne imot. Man skulle puste luft ned i lungene. Hun ville ikke, men samvittigheten tvang henne. Stanken av brennevin gjorde henne kvalm og munnen hans var dvask og ekkel. Et blaff fra barndommen blusset opp i henne. Ole-Leon hadde kommet med en diger padde han hadde funnet i dammen bak sagbruket og tvunget henne til å kysse den. De hadde vært unger, og hun trodde på eventyret om at padder kunne bli til prinser om man kysset dem. Å skulle legge munnen inntil Sixtens for å puste liv i ham var som å kysse den padda.
«Hva i herrens frid …?» lød en stemme fra døren, og Silja skvatt. Hun hev seg opp og kunne ikke bli mer lettet over å se et annet menneske enn akkurat nå – selv om det var presten. Men så fikk hun se uttrykket i fjeset hans.

Til toppen