Nina nippet til vinen og lente seg fornøyd lenger bak på stolen. Livet kjentes plutselig lystig og bekymringsløst. Den nye kjolen satt som et skudd, Arvid var usedvanlig søt og oppmerksom, og de skulle tilbringe en deilig kveld ute. Når de kom hjem, ville de sikkert finne sammen i sengen, og kanskje ... Kanskje ville drømmene hennes gå i oppfyllelse denne gangen. Kanskje ville de skape et lite julebarn. Hun smilte ved tanken, men våget ikke å sette ord på den lille fantasien. Ikke nå som Arvid var i så godt humør. Han likte ikke at hun maste på ham, det gjorde ham bare urolig og nervøs, og det var nok det som hadde hindret dem før. Men heretter skulle alt blir annerledes.

Arvid kikket irritert opp, og rev Nina ut av den søte dagdrømmen sin.

«Si meg, hva er det ståket fra resepsjonen?»

Hun vendte på hodet for å lytte til den oppildnede damestemmen lenger unna. Den lød merkelig kjent. Hun greide ikke å skjelne ordene fra hverandre, men den iltre stemmen kom stadig nærmere restauranten og tiltrakk seg oppmerksomheten fra samtlige.

«Jøje meg. Jeg synes det høres ut som fru Tostrup,» utbrøt Nina og rynket pannen.

Arvid himlet med øynene. «Forundrer meg ikke. Den kvinnen burde ikke få gå løs. Hva fanden har hun her på hotellet å gjøre? Tror du hun har drukket? Hun høres jo fullstendig krakilsk ut.»

«Det kan jeg ikke forestille meg at hun har,» sa Nina med rynket panne. «Jeg tror ikke fru Tostrup drikker. Datteren hennes arbeider her på hotellet. Det er sikkert noe som vedrører henne. Kanskje jeg burde gå og høre hva som er i veien?»

«Det skal du aldeles ikke,» sa Arvid straks, og grep håndleddet hennes da hun gjorde tegn til å reise seg.

Nina sank ned på stolen igjen, men vendte diskré på hodet, som alle de andre gjestene i restauranten, for å få med seg resten av opptrinnet.

Nå kunne hun se fru Tostrup i døråpningen til restauranten sammen med det som trolig måtte være hun som Else hadde kalt ‘oldfruen’ på hotellet. Sistnevnte så ikke blid ut, og forsøkte å trekke fru Tostrup unna, men damen var visst helt uanfektet av at hun hadde publikum, og fortsatte den lange tiraden sin.

«Jeg synes det er skammelig! Hva skrev du i attesten hennes? Hvorfor forhindret du ikke dette? De burde ha forstått at …»

«Ærlig talt. Hvorfor er det ingen som kaster henne på dør? Hun ødelegger stemningen for hele restauranten,» klaget Arvid halvhøyt i retning av hovmesteren.

Isteden var det som om fru Tostrup hørte ham fra der hun sto. Med ett vendte hun blikket mot restauranten, men lot seg ikke affisere av de mange parene med øyne som mønstret henne utilslørt. Hun satte blikket rett i Nina. Uttrykket forandret seg, og brått vendte hun seg vekk fra oldfruen og marsjerte rett mot bordet deres.

Nina svelget. Det var som om alt gikk i sakte film. Hun ville si noe til Arvid, lette hjertet og innrømme at hun hadde hatt seksten år gamle Else på besøk. Men hun rakk ikke å si et ord før fru Tostrup stilte seg opp foran dem. Oppmerksomheten fra de andre gjestene i restauranten ble ikke akkurat mindre.

«Jaså, så her sitter dere to og koser dere.»

«God kveld, fru Tostrup,» sa Nina dempet og høflig, i håp om at den andre også i det minste ville senke stemmen en smule.

«Fru Tostrup, om De vil være så vennlig. Min kone og jeg sitter i en privat samtale og ønsker ikke å bli forstyrret. Jeg ønsker Dem en gledelig jul,» avspiste Arvid henne freidig.

«En gledelig jul? Hvordan våger De? Dette er Deres verk, fru Mortensen!» freste fru Tostrup.

Til toppen