Dybdeskrekk (Heftet)

Serie: Evelinas drømmer 27

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Dybdeskrekk
Serie: Evelinas drømmer
Serienummer: 27
ISBN/EAN: 9788202777029
Kategori: Romanserier
Omtale Dybdeskrekk

Det går mot bryllup mellom Benjamin og Annalena.
Johanna er knust etter samtalen hun overhørte mellom Ørjan og den fremmede kvinnen. Og sint. Hvordan kunne hun ha tatt så feil av ham?

– Johanna, er ikke hun sammen med deg? Evelina løftet på øyebrynene og så forskrekket på ham.
– Nei. Hun ... vi ... Ørjan ristet på hodet. – Vi skulle møtes hos moren min, men ... det må ha oppstått en misforståelse. Han strøk hånden gjennom håret. – Så hun har ikke kommet hjem?
– Nei ... Evelinas blikk møtte hans.

Til toppen

Andre utgaver

Dybdeskrekk
Bokmål Ebok 2023

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

For Johanna føltes det som om alt stoppet opp, både inni henne og rundt henne, i det øyeblikket stemmen til den unge kvinnen, som tydeligvis het Martha, nådde frem til henne. Hun merket ikke at hun holdt pusten før hun gispet etter luft. Hva som traff henne hardest, om det var skuffelsen, fortvilelsen eller raseriet, visste hun ikke. Det var en blanding av alle tre følelsene, og de traff henne overalt. I hodet. I hjertet. I magen. Og kanskje var det skuffelsen som gjorde mest vondt da hun hørte Ørjan svare kvinnen, etter noen sekunder som føltes som en hel evighet:
– Hvorfor kommer du til meg med dette? At du skal ha barn angår ikke meg. Det er din sak. Du får klare deg selv ...
Stemmen hans, så iskald og hard som skarpe kniver, var fremmed for Johanna. Dette var ikke Ørjans stemme. Han snakket ikke på den måten. Dette var ikke hennes Ørjan. Avvisningen og den iskalde stemmen på den andre siden av hekken minnet henne mer om stemmen til den mannen hun hadde prøvd å glemme og fortrenge minnet om. Mannen som nesten hadde klart å ødelegge hennes tro på kjærligheten mellom mann og kvinne. Rickard.
Men Rickard var død. Det var ikke han som sto der og lirte av seg den iskalde avvisningen til kvinnen som tydeligvis befant seg i en fortvilet situasjon. Det var Ørjan. Hennes forlovede. Mannen hun trodde var godheten selv. Mannen hun skulle leve lykkelig sammen med resten av livet.
Johanna følte seg plutselig kvalm. Hun ville brekke seg, men tok seg kraftig sammen og ble stående og trekke pusten i noen sekunder. Fottrinnene ute på fortauet og stemmene som ikke var like lette å høre lenger, røpet at de to hadde snudd og var på vei tilbake den veien de kom fra da hun fikk øye på dem. Det siste hun hørte før hun la på sprang, var Ørjans stemme, stadig like kald og hard:
– Du får ikke lov til å oppsøke moren min mer. Hun kan ikke hjelpe deg, hun heller.

Johanna husket knapt hvordan hun klarte å komme seg gjennom byen og ned til bryggen. Hun hadde heller ingen erindring om hvordan hun kom seg om bord i nesoddbåten eller turen over fjorden. Alt innvendig var et eneste smertefullt kaos.
Dette skulle ha vært en av de lykkeligste dagene i hennes liv. Hun skulle ha kommet hjem sammen med Ørjan. Om ikke med en gyllen ring på fingeren, så i hvert fall med vissheten om at ringene lå hos gullsmeden, klare til å få løftet om evig din inngravert på innsiden. Nå returnerte hun til hjemmet og familien med et sønderknust hjerte.
Hele veien over fjorden satt hun nede i salongen med ansiktet vendt mot vinduet og stirret tomt utover den grå fjorden. Brisen blåste friskt og pisket sjøen opp til små, hvite blondekranser på toppen av bølgene. Hver gang båten pløyde inn i de største krusningene, havnet det et lett dryss av salt sjøvann på vindusruten. Om det var sjøvannet som rant nedover vinduet, eller om det var hennes egne tårer som gjorde synet uklart, visste hun ikke.
Det verste sjokket hadde begynt å legge seg da båten la til kai på Nesodden. Men om elvene av isnåler ikke lenger strømmet gjennom henne, føltes ingenting bedre da hun gikk i land. Tvert imot. Nå følte hun seg som et tomt skall. Et skall som når som helst kunne sprekke og falle sammen. Selv om beina bar henne over landgangen og videre mot de bratte bakkene som førte opp fra bryggen, og gangen virket stødig nok, skalv hun slik at hun måtte slå armene rundt seg og heise opp skuldrene som om det skulle forhindre at hun gikk i oppløsning.
Jeg kan ikke gå hjem, tenkte hun mens hun slet seg oppover bakkene. Jeg orker ikke å forklare de hjemme at drømmeprinsen, deres snille og gode Ørjan som alle er så begeistret for, er en like stor drittsekk som Rickard var. Jeg orker ikke å se skuffelsen i ansiktene deres. Evelina, som har vært så begeistret for ham helt fra første stund. Og ungene, Julie, hun ser så opp til ham og er blitt så glad i ham. Herregud, hvordan skal jeg orke å skuffe dem?
Skuffe dem? slo det henne plutselig. Det var ikke hun som skuffet dem ved å bryte forlovelsen med Ørjan. Det var han. Det var han som var skyld i det. Han som knuste, ikke bare hennes, men de andres hjerter også.

Til toppen

Bøker i serien