– Pokker også! Fordømte skaberakkel! Anna gikk av sykkelen og glodde på kjedet, som hadde hoppet av for annen gang siden hun dro fra skolen. Første gang det skjedde, var midt i de lange, tunge bakkene opp mot Breidablikk. Etter mye strev hadde hun heldigvis klart å tvinge kjedet på plass, men nå hadde det skjedd igjen, og ennå var hun et godt stykke unna Alstadhov.

Oppgitt manøvrerte hun sykkelen over den smale stripen med stubbmark som skilte veien fra skogholtet. Inne mellom trærne støttet hun den opp mot stammen på en bjørk. Problemet måtte være at kjedet var blitt for slakt, konkluderte hun. Viktor ble nødt til å hjelpe henne å stramme det når hun kom hjem. Hvis det hoppet av i morgen tidlig, når hun kjørte utforbakke, kom hun til å gå på hodet i grøfta.

Hun knelte og begynte å vrikke kjedet på plass. Fingrene hennes var allerede seige av skitt og olje, og hun hadde klart å få flekker på kjolen også. Moren kom til å fortvile når hun oppdaget det. Olje var nesten umulig å få bort, det visste hun av erfaring. Viktors arbeidsklær var fulle av gråsvarte flekker, og tante Rose påsto at hun hadde gitt opp å få dem rene.

Pekefingeren hennes kilte seg plutselig fast. Hun kom med et utbrudd, og måtte nappe hardt for å få den løs. Blodet dryppet ned på de gule bladene på bakken, hun hadde fått et kutt i huden. Hun gned fingeren mot det tørre løvet, men kuttet ville ikke slutte å blø. Irritert rev hun en strimmel av lommetørkleet sitt og knyttet den rundt fingeren. Så krafset hun rundt i gresset og fant en pinne som hun stakk innunder den ene enden av kjedet. Hvis hun bendte litt på det, kunne det la seg gjøre å vippe det på plass, ledd for ledd.

Hun konsentrerte seg så voldsomt at hun skvatt da noen snakket til henne. – Anna?

– Herregud! Hun snurret rundt og stirret på mannen som sto ved siden av sykkelen og så på henne. Han var kledd i knickers, skyggelue og anorakk, og først kjente hun ham ikke igjen. Hun fikk ikke ansiktet og klærne til å stemme overens.

– Kjenner De meg ikke igjen?

– Jo. Mer klarte hun ikke å si. Hun hadde aldri sett ham i annet enn uniform.

– Hva holder De på med? Har De fått problemer med sykkelen?

– Ja. Jeg … det er kjedet.

– Kjedet?

Hun så at han ikke forsto. Hun pekte, og blikket hans falt på problemet.

– Ah.

Hun klarte ikke å la være å spørre: – Hva gjør De her?

Spørsmålet var i og for seg temmelig overflødig, for det var åpenbart at han var ute på sykkeltur. Det som var mer interessant, var hvorfor han befant seg akkurat her.

– Trodde De at jeg var ute for å spionere?

Anna kjente at hun var blitt varm i kinnene. – Ville det ha vært så underlig om jeg hadde trodd det? En gestapist er vel ikke så ofte ute for å studere fuglelivet, eller hva?

Han lo. – Si ikke det. Det finnes mange fugler her i distriktet som er verdt et studium. Jeg har for eksempel hørt at det i Stange befinner seg flere eksemplarer av «bubo bubo» og «grus grus».

– Hva? Hun glodde på ham. – Bubo bubo?

– Det er latin. Jeg tror det norske navnet er hubro. «Grus grus» er trane.

Anna kunne ikke annet, hun måtte le. – Hvor har De lært det?

– Jeg har gått på kurs for å lære norsk. Læreren vår underviser også i biologi. Han syntes det var morsomt å servere oss tyskere noen kuriositeter. Blikket hans hang ved ansiktet hennes. – Jeg har aldri sett Dem le før.

– Jeg har aldri hatt grunn til det når De har vært i nærheten.

– Det kan jeg forstå.

– Det er jeg glad for.

Av en eller annen grunn var hun ikke på vakt overfor ham lenger. Det var sikkert dumt, men hun visste jo godt hvem han var og ikke minst hva han var. Han var så annerledes uten uniform. Han virket han så alminnelig og avslappet at det smittet over på henne.

– De vet hva slags ærend jeg kommer i, Anna.

Hun nikket. – De kom på grunn av brevet jeg sendte.

Hun hadde ikke tall på alle gangene hun hadde forbannet seg selv for dumheten sin. Og nå måtte hun stå til rette for den.

– Kan vi snakke sammen?

Anna lot blikket gli over veien. Den lå øde. – Jeg kan ikke bli sett sammen med en tysker.

– Jeg forstår. Vi kunne kanskje gå bak skogholtet, slik at vi kommer ut av syne, eller er det fremdeles utelukket? Jeg kan hjelpe Dem med sykkelen også, hvis De vil.

Anna nølte fremdeles.

– De ba meg om hjelp, Anna. Jeg trenger å få vite mer om det De skrev.

Hun hadde et valg, hun kunne ikke lure seg selv ved å si annet. – Det er vel tvilsomt om bubo buboene kommer til å sladre.

Tennene hans lyste hvitt mot den brune huden da han smilte.

 

De trillet syklene lengre inn i skogholtet og la dem slik at de ikke syntes, så gikk de rundt treklyngen til trærne skjermet dem fra veien. Schultz pekte på et par stubber i skråningen mot vest. – Der går det an å sitte. Han trakk av seg anorakken, brettet den sammen og la den på den ene stubben. – Vær så god. Så unngår De å få … hva heter det seige stoffet som kommer fra trærne?

– Kvae.

– … kvae på den pene kjolen Deres.

Hun så nedover seg og sukket. – Jeg har dessverre allerede skitnet den til.

– Jeg la merke til det. Olje, ikke sant?

– Jo.

– Min mor fjerner slike flekker med terpentin. Da forsvinner de som regel. Det heter det samme på norsk, ikke sant?

– Jo. Takk for rådet. Det skal jeg absolutt prøve.

De satte seg på stubbene. Max Schultz lente seg fremover og hvilte albuene på knærne. Anna betraktet den rene profilen hans, den faste haken. – Naturen i Norge er vakker om høsten, sa han langsomt. – Men ikke så vakker som hjemme i Tyskland.

– Har De hjemlengsel?

Han trakk på skuldrene. – Ja og nei. Tyskland er ikke det landet det en gang var, dessverre.

Hva mente han med det? Men hun fikk ikke anledning til å spørre, for han gikk videre med det samme.

– Anna, i brevet Deres kom De med noen alvorlige beskyldninger mot Petter Nedregaard. De påstår at han drepte vennen sin, Thomas, med overlegg. Jeg vil gjerne at De forklarer meg hva disse mistankene bygger på.

Nå hadde han tatt på seg den offisielle masken, merket hun. Hun trakk pusten og fortalte ham hva som hadde skjedd. Han lot henne snakke uten å avbryte. Da hun var ferdig, nikket han. – Lensmann Nedregaard, altså Petter Nedregaards far, avviser på det mest bestemte at det er hold i disse beskyldningene.

– Har De snakket med ham?

– Var det ikke det De ønsket at jeg skulle gjøre? Jeg forsto det slik at De ba om hjelp til å holde Petter unna Dem og resten av familien.

Anna så ned på skoene sine. – Petter er ute av kontroll. Ingen vet hva han kan finne på neste gang. Jeg er redd.

– Jeg skjønte det. Og jeg kan forsikre Dem om at han ikke kommer til å plage Dem mer.

Hun løftet hodet med et rykk. – Er det sant?

Max Schultz smilte, men det var kommet et hardt glimt i de gråblå øynene. – Lensmannen forsto alvoret, for å si det slik.

Ordene hans fikk lettelsen til å strømme gjennom henne. Samtidig lurte hun på om Schultz visste at Bruckmann og Grotsch hadde dukket opp på Alstadhov. At det var Petter som hadde stått bak besøket deres, var hun ikke i tvil om. Men Schultz sa ikke noe om det.

– Vi forsøker å opprettholde et godt forhold til lokale myndigheter, så uten konkrete bevis er det dessverre ingenting vi kan gjøre med drapsanklagen. Det håper jeg De innser, Anna.

– Men det betyr at han slipper unna med drap! protesterte hun.

Max Schultz trakk på munnen. – Min erfaring med slike som Petter Nedregaard er at de er sin egen verste fiende. De opptrer på en måte som for dem synes fullstendig normal, men på et eller annet tidspunkt blir de trukket ned av sin egen ondskap.

Anna betraktet ansiktet hans. – Trukket ned? Hva mener De med det?

– De går til grunne. De forårsaker selv sin undergang. Brått rettet han seg og smilte, og alvoret gled av ham. – Jeg er beæret over at De ba meg om hjelp, Anna. Har De fortalt noen at De skrev til meg?

Anna følte det som om han så rett gjennom henne. – Hvis familien får greie på dette, vil de slå hånden av meg.

– Det ville i så fall være urimelig.

– Synes De det? Det kan da ikke være normalt å be en gestapist om hjelp?

– De er ikke den første som har gjort det, hvis det er det De tror. Han gransket henne, fremdeles med smil i blikket. – Dessuten er jeg redd for at verken De eller jeg tilhører den mest normale delen av befolkningen, Anna. Ellers ville vi vel ikke ha sittet her sammen, eller hva?

Hva mente han å si? Hun fikk lyst til å be ham snakke for seg selv, men i det samme stirret hun inn i de gråblå øynene hans, og det hun så der inne, fikk henne til å trekke pusten fort.

– Eller kanskje … kanskje er det nettopp det vi er, fortsatte han mykt. – Normale. En mann og en kvinne, verken mer eller mindre.

Hun spratt opp. – Jeg må gå.

– Selvsagt. Han hadde tatt av seg luen da han satte seg. Nå tok han den på seg igjen. – Men jeg har lovet å reparere sykkelen Deres.

– Det er ikke så farlig. En følelse som minnet om panikk fylte henne. Hun løftet pekefingeren med den blodige bandasjen på og viftet med den. – Da ødelegger De bare pianofingrene Deres.

Han skakket på hodet. – Så De husker at jeg spiller piano?

Jeg husker hvert ord du noensinne har sagt til meg, tenkte Anna.

Før hun skjønte hva han hadde i sinne, hadde han grepet hånden hennes og dratt bandasjen av fingeren. – De må få renset dette så fort som mulig, ellers kan det bli betent.

Han sto altfor nær. Hun kjente varmen fra kroppen hans, så pulsen i en åre på den glatte halsen.

Han rynket brynene og gransket såret. – Det er heldigvis ikke dypt.

Anna svelget og forsøkte å trekke hånden til seg, men han slapp den ikke.

Til toppen