Hedvig var så oppslukt at hun skvatt da klokken ringte og forkynte at pausen var over. Hun skyndte seg ned i garderoben og la boken i kåpens innerlomme, og rakk så vidt å være tilbake ved maskinen i tide.

Hun hadde akkurat fått et trådnøste ferdig, da frøken Ada viste seg i trappen. Arbeidet stoppet opp da hun klappet hardt i hendene.

«En gjenstand mangler fra kontoret mitt. Et fingerbøl i sølv. Er det noen som kan fortelle meg hvor det er blitt av?»

Det var så stille som det kunne bli i en fabrikk. Ingen sa et ord, Hedvig turte så vidt å puste.

«Ikke det? Bli med meg.»

Alle ble stående urørlige.

«Kom, sa jeg!»

Som en saueflokk luntet de etter bestyrerinnen opp trappen, over fabrikkgulvet og ned trappen til jentenes garderobe.

«Du hjelper meg,» sa frøken Ada og pekte på Solveig. «Gå igjennom alles lommer. Om du ikke finner noe der, skal kåpene ransakes.»

Solveigs øyne lyste av skadefryd da hun gikk rett bort til Hedvig. «Vreng lommene, din lille tyv.»

Hedvig skjønte ikke hvorfor hun skalv, hun visste jo at hun var uskyldig. Solveig så skuffet ut da hun oppdaget at lommene var tomme. Ingen av de andre jentene hadde noe av interesse i lommene sine heller.

«Kåpene,» beordret frøken Ada, og hårknuten hennes var så stram at den trakk ansiktshuden bakover.

Solveig ristet hver kåpe etter å ha undersøkt lommene nøye. Hun sparte Hedvigs kåpe til slutt, og det var ikke vanskelig å se at hun koste seg. Boken ble trukket opp fra innerlommen, og Solveig slengte den fra seg på benken. Da hun ikke fant noe annet, ristet hun kåpen hardt og begynte å kontrollere om alle sømmene var intakt.

«Hun kan ha gjemt det i fôret. Her! Her er et hull!» utbrøt hun triumferende.

Hedvig så på hvordan hun rev og slet i den eneste kåpen hun eide. En spjærende lyd røpet at stoffet ble revet opp.

«Det holder,» sa frøken Ada.

Men Solveig ga seg ikke. «Jeg vet at hun har det.» Hun så på Hedvig. «Hun har skjult det i håret!»

«Au!» Hedvig klarte ikke å holde tilbake utropet da Solveig begynte å nappe og grave i det oppsatte håret henne.

«Det er nok!» brølte bestyrerinnen.

Solveig lugget en siste gang, før hun trakk seg unna. «Jeg vet at du har fingerbølet,» hveste hun.

«Tilbake til arbeidet!»

Dagen ble langt fra så god som Hedvig hadde håpet på. Men hun hadde i det minste boken å glede seg til. Hun hadde ikke noe hastverk ned i garderoben, ville heller vente til de andre hadde gjort seg ferdig og gått. Men da hun kom ned, var de der fremdeles. Solveig satt på benken med beina i kryss og leste høyt.

«Han som får huden min til å blusse, han som får det til å kile på unevnelige steder. Han som jeg vil ta imot i min favn, og gjøre til min for alltid.»

Solveig sprutet ut i latter, knakk sammen og slo boken mot låret. De andre lo også, om enn ikke like voldsomt. Tårene sto i Hedvigs øyne. Hun løp frem og røsket til seg boken.

«Du er et grusomt menneske! Hører du det? Du er bare ondskapsfull!»

Solveig sluttet å le. Stemmen var helt rolig da hun sa: «Og du er enda mer tragisk enn jeg trodde, om du tror at en mann noensinne vil ta i deg.»

Hedvig kjente en følelse som var ny for henne idet hun løp opp trappen. Hun hadde aldri hatet noen i hele sitt liv, men hun trodde at det hun følte for Solveig nå, kunne være hat.

Ved utgangsdøren sto frøken Ada og ventet. «Vreng lommene.»

«Men De har jo allerede …»

«Vreng lommene, sa jeg.»

Da hun endelig kom ut, sparket hun i noen fjorårsløv, og fikk øye på noe skinnende blankt. Hun bøyde seg ned. Fingerbølet! Hun plukket det opp og knuget det i hånden, før hun gikk rundt svingen og kastet det langt ut i Tresvatnet.

Til toppen