«Hallgrim!» Hedvig ropte det høyeste hun klarte, uten å bry seg om at mennene kunne høre henne. «Hallgrim!»

For det var menn. Hun så dem tydelig nå, med fakler i hendene. De ropte, de også, og de hørte henne ikke fra den lille høyden der hun lå i skjul. Mens flammene steg mot kveldshimmelen, begynte de å juble, og hun hatet dem. Morfar lå der inne, og nå ville hun aldri mer få holde hånden hans i sin, og heller ikke få begrave ham. Han, liksom hjemmet deres, ville bli til aske, og ikke være til mer.

Med ett la hun merke til en bevegelse inntil skuret som de brukte som stall. Hun skjønte straks at det var Hallgrim. Hun skulle til å rope, men stanset seg selv. Hun innså nå at hun ikke måtte varsle mennene. Men hva var det han drev på med? Frykten klemte rundt hjertet hennes, og hun tygget fortvilet på underleppen. Kom deg unna, Hallgrim, ba hun inni seg. Løp det raskeste du kan!

«Der er han!» ropte en av mennene brått. «Ta den djevelen!»

Hallgrim la på sprang, med mennene etter seg. Hedvig sank sammen. Med tomt blikk stirret hun ut i den røykfylte luften. Birk dyttet på henne med snuten og krøllet seg sammen inntil henne. Hun la armen rundt ham og begravet ansiktet i pelsen hans en liten stund, bare for å late som om alt var bra. Men hun måtte igjen rette blikket mot det som ikke lenger fantes. Det stakk og sved i øynene, og hosten rev i halsen.

«Vi kan ikke bli her,» sa hun til Birk, som satte seg opp.

Hun kom seg opp i knestående og spisset ører. Mennenes rop hørtes ikke lenger. Nå var det bare ilden som forstyrret skogen.

«Jeg må slukke den!»

Birk fulgte i hælene hennes da hun forlot sitt skjulested og løp det forteste hun klarte. En gammel bøtte lå utenfor skjulet. Da hun plukket den opp, hørte hun hesten vrinske. Stakkars Odin! Hun hev fra seg bøtten og rev opp døren. Frykten lyste av hestens øyne, og han beveget seg urolig fra side til side. Hun grep et tau og festet det til hodelaget hans.

«Rolig, vennen min. Jeg skal hjelpe deg.»

Men Odin vill ikke gå ut av stallen sin. Det var her han var trygg. Hedvig lokket og dro, men han strittet imot.

«Hjelp meg, Birk!»

Hunden løp bak den store hesten. Med fare for å bli sparket gnafset han Odin lett i hasene. Det fikk fart på det store dyret, og endelig fikk hun ham med seg. Hun førte ham rundt skjulet, bort fra det brennende huset, og bandt ham fast til et tre et stykke unna. Hun undersøkte at knuten var stram nok, og ga Birk beskjed om å bli hos Odin.

I rasende fart plukket hun opp bøtten, løp til bekken og tilbake igjen. Hun kastet vannet opp langs husveggen, før hun sprang for å fylle bøtten på nytt. Fire ganger gjentok hun dette, før hun innså at ilden lo av hennes stakkarslige forsøk på å vinne over dens kraft. Huden protesterte mot den voldsomme varmen, og hun trakk seg tilbake. Beseiret.

Fra siden av skjulet klarte hun å trekke ut vognen. Den forhatte vognen som morfaren hadde brukt da han reiste inn til bygden. Nå ble den hennes redning. For hun kunne ikke bli her når alt var borte.

Med hender som ikke ville samarbeide klarte hun til slutt å spenne Odin for vognen. Birk hoppet opp ved siden av henne da hun grep tømmene. Hun så rundt seg, sugde inn alt en siste gang og gjemte minnene i sitt hjerte, før reisen mot det ukjente tok til.

Til toppen