«Hvor kan de ha tatt veien?» spurte Lotta desperat. «Har Emil sagt noe til deg, Blanca? Hva som helst som kan være en ledetråd.»

Blanca tenkte febrilsk. «Nei, ikke som jeg kommer på, men vi må ut og lete, de kan ikke ha kommet langt.»

Jeg håpet at du ikke ville sende meg tilbake denne gangen, men Emil sier at du vil det. Og at dere vil sende ham til et guttehjem. Ordene i brevet rev i samvittigheten. Emma Lovise hadde rømt fordi hun ikke lenger stolte på Blanca.

«Har de penger?» spurte Noah.

«Ikke som vi vet,» svarte Blanca. Hun lurte på om Emma Lovise kunne ha stjålet fra pleieforeldrene, men slo det fra seg.

«Så lenge de ikke har sneket seg med en vogn, bør de fremdeles befinne seg i byen,» mente Inga Maj.

«Vi trenger Rupert og Nils,» sa Blanca. «Og alle andre dere kan komme på.»

Bommen hadde allerede hentet Alfred, som tegnet opp et enkelt kart over byen og delte den inn i soner. «Vi går to og to sammen,» sa han, «og deler opp områdene mellom oss som er her. Så sender vi bud til alle vi kjenner, og ber dem begynne å lete fra der de befinner seg.»

Blanca var takknemlig for at Alfred tok kommandoen. Selv fikk hun vondt for å puste hver gang tanken streifet det verst tenkelige. Og det var ikke det at hun selv kunne havne i fengsel dersom paret Friis mente at hun hadde noe å gjøre med pleiedatterens forsvinning, men at noe hadde skjedd Emil og Emma Lovise. At de hadde møtt noen som ville dem vondt.

«Pust,» sa Noah og strøk henne over ryggen. «Du er nødt til å puste, Blanca.»

Hun nikket. «Det … det går bra.»

«Vi får nok politiet på døren straks pleieforeldrene oppdager at Emma Lovise er borte,» mente Lotta. «Hva gjør vi med det?»

«Vi lukker og låser,» avgjorde Alfred. «De vil lete etter Blanca, og vi må kjøpe oss tid. Om ingen er her, vil de ha samme utgangspunkt som oss.»

«De vil måtte lete over hele byen, mener du?» spurte Inga Maj.

«Nettopp. Derfor må Blanca holde seg unna de stedene de vil undersøke først, som teateret og barnehjemmet.» Alfred pekte på kartet. «Er det noen grunn til at politiet vil lete etter deg på Nordnes?»

Blanca ristet på hodet.

«Godt, da begynner du og doktor Ryland der.»

«Vi bør vel ha et sted der vi kan møtes og avlegge rapport innimellom?» spurte Bommen.

«Godt tenkt,» nikket Alfred. «Men det blir lange avstander og mye bortkastet tid dersom vi alle skal møtes på et sted regelmessig. Finnes det en annen måte å gjøre det på?»

«Vent!» sa Inga Maj og hastet bort til det store skapet med klær som var blitt donert til kvinnene. Hun gravde rundt en stund, før hun triumferende holdt opp et rødt sjal. «Dere vet bjørken som står lenger bort i gaten? Den på hjørnet. Det står av og til en gammel kvinne der og selger nedfallsfrukt.»

Alle nikket.

«Jeg knytter sjalet rundt stammen, og de som finner barna, flytter den opp i en av grenene, så høyt opp som mulig, slik at den kan sees fra avstand.»

«Genialt!» utbrøt Lotta, og de andre nikket sin bekreftelse.

«La oss komme oss av gårde,» sa Alfred. «Vi har ingen tid å miste.»

Til toppen