En gnist av håp (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 7

Forfatter:

Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202572754
Kategori: Romanserier
Omtale En gnist av håp

Sørine trives i hovedstaden hos venninnen. Hun gleder seg til å feire nyttårsaften på ærverdige Linderud gård, men under selskapet gjør hun en rystende oppdagelse:

Halsen til Sørine snørte seg sammen. Det var noe ved den ene mannen … noe fremmed, men likevel kjent. Tankene raste rundt i hodet hennes, og med ett forsto hun hvem han minnet om: Kristian. Han lignet på broren hennes!

Til toppen

Andre utgaver

En gnist av håp
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Dorothea kniste og grep det tykke pleddet som lå på setet tvers overfor dem. Hun brettet det ut og danderte det rundt Sørine og seg selv. – Det er ufyselig kaldt, klaget hun, men ansiktsuttrykket viste at hun hygget seg likevel. Sørine gløttet ut av vinduet på kalesjevognen. Landskapet utenfor var tilnærmet fritt for snø, men telen satt dypt i jorden. De tente, elektriske lampene kastet et kjølig, dempet lys ned på bakken. Det glitret i rimfrosten, et tegn på at kuldegradene hadde sunket betraktelig i løpet av natten. – Du må for all del ikke fortelle far og mor hva vi har drevet med! – Det trenger du ikke bekymre deg for, hvisket Sørine. – Det forsto jeg med en gang vi kom inn i den dystre leiligheten. – Du bærer ikke nag til meg for at jeg tok deg med på noe slikt? Dorothea så tilgjort sørgmodig ut. – Ne-ei, jeg gjør ikke det, svarte Sørine nølende. Likevel skulle hun ønske at hun var blitt advart. Om hun hadde fått vite det på forhånd, hadde hun antagelig takket nei. Det var som å true en ukristelig person til å delta på nattverden. Hun følte seg utmattet, men var det ikke samtidig verdt det? Hun hadde fått sjokkartede nyheter om Kristian, spørsmålet var bare om hun skulle våge å tro på svarene fra et åndebrett. Dorothea merket ikke at hun balet med plagsomme tanker, for hun var så ivrig og henrykt at hun knapt klarte å sitte stille. – Da er det bare å vente på å bli fridd til, da! – Hva mener du? – Har jeg ikke fortalt deg at min utkårede, Frederich Fassén, planlegger å fri til meg på bursdagen min? – Jo-o, det har du nevnt, men hva har det med åndebrettet å gjøre? Og hvordan vet du det? Jeg trodde et frieri skulle være en overraskelse. – Det skal det selvsagt være, dumma, svarte Dorothea og hørtes fornærmet ut, – men ingen mann klarer å holde slikt skjult. Du vet hvordan sladder springer fra munn til munn blant oss ungpiker! Nei, det vet jeg ikke, hadde Sørine lyst til å svare. Hun kjente et stikk av misunnelse. Hun visste at Dorothea hadde mange venninner, for hun strødde stadig om seg med navn på unge kvinner hun møtte med jevne mellomrom. Selv var hun ikke forunt å ha noen hun kunne kalle en bestevenninne. Et øyeblikk undret hun på hva det kom av. Hun anså seg selv for å være en omsorgsfull og snill, ung kvinne, men var det fordi hun hadde hatt lite tid til å være sammen med andre jevnaldrende? Eller var det fordi hun hadde måttet ta mye ansvar etter at moren døde? Det var nok slik, men Sørine innså at hun til en viss grad kunne klandre seg selv. Hun hadde vært for bundet til Solhaug. Hun hadde sjelden forlatt gården for å treffe gamle klassevenninner. Nå ja, visst hadde hun Ranveig, og til dels Petra, men ingen barndomsvenninne. Det ante henne at hun kunne knytte bånd til Marina på Justad, men det var opp til henne. Marina var en innflytter som raskt kunne bli kjent med andre i bygda. Om hun ikke var frempå med å stifte ordentlig bekjentskap, kunne det tenkes at Marina fant andre å være sammen med. Sørine bestemte seg for å oppsøke Justad så snart anledningen bød seg, og da ikke for å stille behovet for å se Crispin, men for å bli bedre kjent med henne. – Ånden i brettet fortalte at bryllupet mitt vil bli storslått! I løpet av de tre dagene festen pågår, vil jeg knytte nye kontakter og noen vennskap vil ta slutt. Å, Sørine, nå er jeg ikke bare nysgjerrig på selve vielsen og festlighetene etterpå, men også på hvem jeg vil møte. Og, Dorothea formet munnen til en stor o, – på hvem jeg ikke lenger vil ha kontakt med etter de dagene! Sørine blunket forvirret. Dorothea hadde lest mer av ouijabrettet enn hun hadde fått med seg. Skamrødmen skyllet over ansiktet, og kinnene ble varme til tross for kulden. Det gjorde henne vondt at hun hadde vært så selvisk, så opptatt av det hun selv hadde fått vite, at hun hadde glemt Dorothea. Selvsagt hadde Dorothea syntes at det åndebrettet kunne fortelle henne var spennende. Likevel mente Sørine fortsatt at hun hadde fått høre nyheter som var viktigere. Det var svar som rystet henne helt inn til ryggmargen, men det ga henne ingen rett til å kimse av det Dorothea brydde seg om. Angerfull rettet Sørine ryggen og så på venninnen. – Det viktigste er at det blir Frederich Fassén og deg, men sannelig høres det ut som det kan skje litt av hvert på bryllupsfesten! Tenk om du får både venner og fiender? – Uff, ja, grøsset Dorothea, men det så mest ut som hun moret seg. – Og da er jeg glad du skal være sammen med meg! Sørine smilte skjevt. Dorothea var ikke engang blitt fridd til, langt mindre var bryllupet datofestet eller planlagt, men i hodet hadde hun allerede gjestelisten klar. – Det ser jeg frem til, Dorothea, men jeg håper å få hilse på herr Fassén før han venter på deg ved alteret.

Til toppen

Bøker i serien