Benjamin kjempet iherdig for å roe ned og få kontroll over den skremte hesten. Det tok flere sekunder før han kunne svinge seg ut av sadelen og løpe bort til den mørkkledde kvinnen som lå på bakken. For nå så han at det var en kvinne, kledd i en lang, svart cape med rik vidde. I to lange skritt var han borte hos kvinnen og knelte ved siden av henne. – Herregud! Mathilde! utbrøt han da han fikk strøket til side sjalet hun hadde over hodet og det bleke ansiktet kom til syne. Noen løse hårlokker smøg seg over kinnene hennes. – Mathilde ... se på meg ... er alt i orden? Mathilde hadde øynene lukket, men i neste øyeblikk slo hun dem opp og så skremt på ham. – Gudskjelov! Benjamin løftet overkroppen hennes opp fra bakken, holdt henne inntil seg og strøk henne over håret. Mens han snakket, gransket han ansiktet hennes og så at det hadde fått en skramme i pannen, over det ene øyet. Blodet han så på kinnet kunne skrive seg fra den skrammen, men han var ikke sikker. – Traff han deg? Traff hesten deg med hovene? spurte han. Stemmen skalv av engstelse. Han var fullstendig klar over skadene en hestehov i fullt slag kunne påføre et menneske. Det var de som hadde blitt drept av slike møter med dyrets ukontrollerte styrke. Hesten hadde blitt så skremt at den nok hadde sparket ordentlig fra seg da den mørkkledde skikkelsen plutselig dukket opp foran den. I neste øyeblikk merket han hvordan han frøs til da capen hennes gled til side, og han så den store magen som sprengte på under skjørtet. Så hadde hun ikke født ennå. Men ut fra størrelsen på magen å dømme, måtte det være like før. Hva om hestens hover hadde truffet ...? Hva om barnet der inne ...? – Mathilde, spurte han med sprukken stemme. – Traff hesten deg ... traff den barnet, der inne? – Nei ... jeg tror ikke ... jeg vet ikke, jeg ble så redd ... Mathilde holdt pusten. Blikket hennes klamret seg skremt til øynene hans. Hun prøvde å trekke seg litt tilbake for å reise seg, men i neste øyeblikk falt hun tungt inntil ham igjen. – Det gjør så vondt ... Åh, Benjamin ... Du kom ... du kom til meg ... Åååå ... det gjør så vondt! – Hvor? Hvor gjør det vondt? Herregud, Mathilde, er det barnet som kommer? Kommer det nå? Benjamin så seg omkring i panikk. Hvorfor kom det ingen? Hvorfor var det ingen der oppe ved huset som hadde sett, og forsto, at det hadde skjedd en ulykke? Hesten hadde roet seg nå og gikk rastløs omkring ved siden av veien. – Overalt ... stønnet Mathilde og hev etter pusten. – I brystet ... når jeg puster ... og ... i ryggen ... I ryggen, Benjamin, jeg tror den er brukket ... Hun ble plutselig slapp i armene hans, og han skjønte at hun var i ferd med å svime av. – Nei, Mathilde ... ikke ... ikke bli borte nå ... du må sette deg opp, så jeg får tak ... jeg må bære deg ... du må inn ...

Til toppen