«Velkommen til oss,» sa Mor Anna.
Perdy steg av sykkelen og håndhilste på Mor Anna. «Takk for at jeg fikk komme. De er en livredder, altså.»
«Vi har tenkt det samme om Dem. Men la oss ikke være så formelle, eller hva? Kall meg Mor Anna.»
«Mor Anna, så koselig,» kvitret den nyankomne. «Jeg heter altså Perdy.»
Eva, Turid, Åse og Ragnhild hilste på henne i tur og orden. «Gid, hvordan skal jeg klare å huske alle navnene? Og på tredve gutter også?»
«Dem lærer du fort,» sa Eva.
«Heldigvis kan jeg ett fra før. Onkel Jan,» lo Perdy og dultet borti Jan.
Han smilte anstrengt ved siden av henne. «Kanskje du skal gå og pakke ut? Jeg skal ta sykkelen. Ragnhild, kan ikke du vise henne Tantebo?»
«Vi kan vise henne, alle tre,» sa Åse.
«Ja, ta dere godt av Perdy. Vis henne alt som er nytt, så sender dere henne inn til meg og Mor Anna litt senere for å snakke om arbeidsoppgavene,» sa Eva. «Gutter, dette er tante Perdy!» ropte hun mot de nysgjerrige fjesene. «Dere skal få hilse ordentlig på henne senere. Nå er kuringen over, og dere kan sette av sted.»
Enkelte av guttene tok henne på ordet, og kunne ikke vente med å komme seg opp. Andre ble liggende litt til.
Ragnhild løftet den ene kofferten. Åse var snar med å ta den andre.

«Så snille dere er!» utbrøt Perdy og fulgte etter dem inn på værelset mens hun lot blikket gli uavlatelig over omgivelsene.
«Tante Perdy,» lo hun da de kom inn på værelset. «Det er det verste jeg har hørt.»
Turid stirret på henne med en blanding av nysgjerrighet og fornærmelse. «Alle sammen kalles tanter.»
«Noe så gammelmodig. Jeg vil heller være guttenes søster.»
«Pent gjort av Jan å skaffe deg arbeid her i sommer,» sa Åse før Turid rakk å si noe mer.
«Onkel Jan er den beste, altså. Tenk, jeg ble så glad da han ringte mor i dag tidlig og sa at han hadde funnet arbeid til meg.»
«Der er din seng,» sa Turid og pekte. «Og det er plass til sakene dine i skapet der.»
Perdy deiset ned på sengen med beina til værs. Skjørtet la seg rundt hoftene hennes og avslørte slanke, solbrune bein og en rosa truse. Turid så sjokkert ut.

«Å, gid,» lo Perdy og trakk ned skjørtet igjen. «Jeg er så klosset, altså. Noen ganger tenker jeg at jeg burde vært mann og gått med bukser.»
«Jan sa du hadde arbeidet på kafé?» sa Turid skeptisk og satte seg på sin egen seng.
«Ja,» sa Perdy og ble liggende og støtte seg på albuene. «Men jeg fikk sparken! Bare fordi jeg kom ørlite for sent et par ganger. Det var så urettferdig, for jeg var den eneste som klarte å servere alle bordene mine uten å rote med bestillingene, jeg knuste nesten aldri noe, og dessuten hadde jeg vært der i over to år.»
«Det er viktig å være presis,» sa Turid. «Det gjelder også her, bare så du vet det.»
«Ja, selvsagt. Men her kan jo dere vekke meg, slik at jeg ikke forsover meg, ikke sant?»
«Ragnhild tar den jobben,» lo Åse. «Jeg kunne også sovet gjennom en hel dag om ingen hadde vekket meg, men Ragnhild er en morgenfugl.»
«Hvor arbeider du, da?» spurte Perdy.
«Jeg er lærerinne,» sa Ragnhild.
«Næh,» utbrøt Perdy med store øyne. «Guri, altså.»
Turid reiste seg. «Jeg skal gå og hjelpe til i spisesalen. Det er helt sikkert noe som må forberedes til i morgen. Jeg tror Mor Anna sa hun skulle bake brød.»
Perdy åpnet den ene kofferten og begynte å legge klær inn i hyllen i veggskapet.
«Har du med blåtøyskjole? Og forkle?» spurte Åse.
«Nei,» sa Perdy og snudde seg med forskrekket blikk. «Det sa onkel Jan ingenting om. Må jeg ha det?»
«Ja, det er arbeidstøyet vårt. Du vil vel ikke ha slitasje på de andre kjolene dine?»
«Pyttsann, jeg kan bruke denne som arbeidskjole inntil jeg får skaffet meg blåtøy,» sa Perdy og holdt opp en lyseblå, rutete kjole.
«Det går fint,» sa Ragnhild. «Du kan få låne forkle av meg. Mor sydde et par ekstra til meg i påsken.»
«Hvordan er arbeidet her? Er det vanskelig?» spurte Perdy.
«Nei, ikke vanskelig,» svarte Ragnhild. «Jeg var bekymret for det samme i fjor sommer, for jeg er ikke noe særlig på matlagning og slikt, men Mor Anna er så snill.»
«Dessuten nevnte Jan at du har mange småsøsken og er vant til unger?»
«Å, ja. Jeg er eldst i en søskenflokk på syv,» sa Perdy. «Minstemann i familien er bare fire år.»
«Jøss, det må jeg si.»
«Jan må være en super onkel. Guttene her elsker ham,» sa Åse og begynte å brette tøy som Perdy trakk opp av kofferten. Den lot til å være pakket i all hast, for alle klærne lå i en krøll.
«Ja, det skal jeg love deg. Han kan alt mulig og tar seg alltid tid til oss. Og nå har han til og med skaffet meg arbeid. Jeg er så takknemlig, altså,» sa Perdy. «Hvem flere enn dere arbeider her?»
«Det er bare oss tantene, Eva og Mor Anna. Så er det to inspektører; din onkel og en ung mann som heter Tommy. Og i år har vi også fått en hjelpeinspektør, en gutt som har vært på Tangholmen som kolonigutt. Han er fjorten år og kalles Pettern.»
«Pettern, så festlig,» lo Perdy.
«Han heter egentlig Hans Petter, men alle kaller ham Pettern. Han er imidlertid en ordentlig ramp, så pass deg for ham. Han har det med å lure nye tanter,» sa Ragnhild, og måtte fortelle om hvordan Pettern hadde stjålet en hel kasse med epler fra henne forrige sommer.
«I år kan jeg ikke tenke meg at han prøver seg på noe, nå som han er hjelpeinspektør og allting,» sa Åse.
«Sannelig om jeg vet,» sa Ragnhild. «Jeg ville uansett holdt et øye med ham.»
De fortalte Perdy litt mer om guttene som var på feriekolonien og om dagsplanen. «Resten vil nok Mor Anna og Eva fortelle om. Vi kan sikkert gå inn dit nå, så kan du ta en prat med dem.»
«Onkel Jan sa at det er en deilig badeplass i nærheten,» sa Perdy. «Var det den brygga jeg så lenger bort?»
«Det stemmer,» sa Ragnhild.
«La oss gå dit i kveld og ta et bad? Så kan vi snakke litt sammen også, i fred for de gamle ørene? Jeg vil vite alt om dere!»
«Det kan ta sin tid,» sa Åse og lo. «De gamle ørene, du liksom. Det skal jeg si til Eva at du sa.»
«Åh, nei, du våger ikke,» sa Perdy leende idet Åse la på sprang mot spisesalen.
Ragnhild lo inni seg mens hun fulgte etter de spretne stegene til Perdy. Noe sa henne at denne sommeren kunne bli mer festlig enn hun hadde forestilt seg. Nå forsto hun også hvorfor Jan hadde nølt med å foreslå henne. Med sin svært bekymringsløse innstilling til livet kunne Perdy fort bli en tante som Tangholmen aldri hadde sett maken til.

Til toppen