Yngvil ble stående med farens kjærlighetsbrev til moren i hendene. Så merkelig – hun trodde han hadde brent all personlig korrespondanse. Det hadde han til og med nevnt i det ene avskjedsbrevet. Hun hadde også funnet bevis på det i rundovnen i annen etasje. I asken hadde det ligget fragmenter av brente brev.

Faren hadde nok gjennomsøkt skapene til Alvilde for å finne brev han hadde sendt henne under deres gryende romanse, men dette hadde altså unngått hans skarpe blikk. Hva var det for noe spesielt med dette, undret Yngvil og sank ned på kontorstolen igjen. Hvorfor hadde moren gjemt det? Kunne det være fordi det var den første skriftlige kjærlighetsbetroelsen fra ham? Det var ikke så usannsynlig, funderte hun mens den ekle forutanelsen fylte henne igjen. Blikket gled over de løfterike, svulstige vendingene han hadde brukt, men det var ikke selve ordlyden som gjorde henne usikker …

Yngvil sukket. Hun fikk la brevet ligge inntil videre. Kanskje uroen ville forsvinne om hun lot den krypende følelsen modne i underbevisstheten? Det var mulig at hun så alt i et klarere lys om hun ikke grublet så fælt.

Ergerlig reiste hun seg, skjøv stolen inntil skrivebordet og kastet et siste blikk på brevet. Forstemt gikk hun over gulvet for å slutte seg til de andre, men så stanset hun brått. Datoen! Det var datoen hun ikke fikk til å stemme. Med stigende puls skyndte hun seg tilbake, prikket fingeren mot Brandsæther, september 1848. 1848 … 1848?

Yngvil forsto ingenting. Det kunne ikke stemme at faren hadde skrevet til moren allerede da. Hun hadde ikke oversikten over når de begynte å kurtisere hverandre, men etter hva hun hadde forstått, hadde faren på den tiden vært kjæreste med Randine.

Til toppen