«Få ut alle båtene!» ropte Olve av all kraft. Stemmen var hes og dirrende av både vantro og fortvilelse.

Han forsøkte å dra ut en eldre båt fra et naust på Furneset, og Jonas kom ham snart til unnsetning. Også han var blek og opprørt, og da han kastet blikket ut på fjorden mot Brugda, var det en vill frykt i øynene hans. Båten var stor og tung, men det stanset ikke de to som med kraftige tak fikk båten ut over lunnene og videre ut på sjøen. Andre båter var allerede på vei ut mot den brennende jekten. Det myldret av folk, og ropene gjallet over bergene.

Eir og de andre kvinnene samlet alle bøtter og kar de kunne finne og slengte dem om bord, før de skjøv båtene med mennene fra land og de med kraftige åretak rodde utover. Eir kjente hvordan pusten gikk og hjertet hamret vilt. En følelse av panikk grep henne, og det snørte seg i halsen. Det hele var så uvirkelig. Et mareritt det ikke var mulig å våkne fra.

Å se flammene slikke oppover Brugda der ute på sjøen var et grufullt syn. Den var ikke overtent, men alle så hvordan ilden spredte seg. Nå kunne ikke de på land gjøre annet enn å håpe og be om at karene fikk slukket brannen før det var for sent. De ble stående i en liten flokk og se hvordan båtene nærmet seg, og hvordan de allerede fylte kar og bøtter med vann. Brannen var sterkest fremme ved baugen og i kahytten, og nå så Eir hvordan flere menn klatret om bord, mens andre ble igjen i båtene for å fylle bøtter som ble kastet ned med tau.

En båt nærmet seg baugen, og hun kunne se hvordan de begynte å kaste vann mot jekten, både for å slukke og for å hindre at flammene spredte seg. Det knøt seg i brystet, og en sterk følelse av avmakt kom over henne. Hvordan skulle de klare å berge Brugda? Allerede nå måtte skadene være store.

Jon Haugen var den eneste mannen som sto igjen på land, også han oppskjørtet og med et forskrekket blikk mot brannen som lyste opp der ute.

Det var som om han kom på noe. «Det var vel ingen om bord?»

Eir ristet på hodet. «Nei, det kan jeg ikke tro. Alle var jo på bryllupsfesten. Å, hvordan kunne denne fine kvelden ende slik?»

Stadig kom det folk til for å hjelpe, og mange ble stående i flokker på land og sukke høylytt og klagende. Rundt neset kom det nå andre båter fra Holmsund, og de styrte rett mot Brugda for å hjelpe til. En hel skare av båter samlet seg rundt den brennende jekten, bøtter ble firt og hevet i et veldig tempo, men det så ennå ikke ut til å hjelpe.

Eir gned hendene mot hverandre, og en kvalme veltet opp i henne. Bare ingen kom til skade der ute. De som gikk om bord for å slukke fra dekk … var Olve en av dem? Ja, helt sikkert, hun visste jo det. Det var han som hadde det største ansvaret. Nå og da syntes hun at hun kunne høre at han ropte ut kommandoer til de andre. Hjertet sved i brystet når hun tenkte på hvor stolt Olve var av Brugda. De måtte klare å berge henne!

Til toppen