Brått banket det på døren. Tre raske bank. Eir skvatt til og snudde seg rundt, vurderte å gripe kniven hun hadde lagt frem på bordet. Ikke engang Bjønn var der for å varsle denne kvelden. Rakel, som ikke hadde sovnet skikkelig, så på henne med vidåpne øyne.

Igjen tre raske slag, så en stemme.

«Eir, er du der inne?»

Skuldrene hennes sank sammen. Det var en kvinnestemme, men hun klarte først ikke å høre hvem det var. Var det Agathe igjen?

Hun gikk bort og åpnet forsiktig, og der sto kokka til familien Nome, Hanne Duesund. Hun virket andpusten og oppskjørtet.

«Kjære vene, Hanne! Hva er det som står på?» sa Eir og kikket over skulderen hennes, men kunne ikke få øye på noen andre.

«Det er Olve, du må komme …» sa Hanne og støttet seg til dørkarmen.

«Olve? Hva er det med ham?» spurte Eir, og kjente hvordan hjertet sank i brystet, før det tok til å hamre fort.

«En fisker banket på hos meg. Ja, jeg har fått låne huset til Storenoten inntil hans mor skal flytte inn.»

«Men fortell, hva er skjedd?» sa Eir med dempet stemme, for nå var også Rakel kommet bort til døren.

«Olve er blitt utsatt for en ulykke borte på Furneset.»

«På Furneset? Hva taler du om, Hanne? Han er jo på Ytterøya, vet jeg.»

«Jeg vet ikke ... Fiskeren – jeg husker ikke navnet hans – sa at Olve skulle hente noen planker på Furneset, så sklei han på berget eller noe, jeg vet ikke.»

«Kjære vene, hvor galt er det, da? Bare han ikke har slått opp igjen skaden han pådro seg under den forferdelige stormen for noen år siden. Herre min Gud, nå som han har fått arbeidet på fyret tilbake og alt.» Hun kjente gråten i halsen.

Til toppen