– Levion, hvisket Sørine utålmodig og forsøkte å ruske ham våken. Hun holdt blakkerten høyt så lysskinnet skulle få ham til å våkne. Hun dyttet til overarmen hans. – Du må stå opp, sa hun dempet da han gløttet på henne. – Det er noe på låven. Du må hjelpe oss med å finne ut hva det er. Levion gned en hånd over det søvndrukne ansiktet, men så slo han dynen til side og satte føttene på gulvet. Han hadde heldigvis på seg en trøye og underbukse. Det virket som han hadde våknet nå, og det tok bare noen sekunder før han hadde fått på seg skjorte og bukser. Han fomlet med beltet mens de skyndte seg bortover gangen. Sørine kastet et blikk på døren til farens soverom. Under andre omstendigheter ville det vært ham hun hadde vekket, han som skulle ha blitt med ut og funnet ut hva som herjet på låven. Det ville ha vært godt å ha ham der, sindig og rolig som han pleide å være, men nå var det viktig at han fikk mest mulig fred og ro. Han kjempet sin egen kamp, en kamp mot cancer, som doktoren hadde sagt han ikke kom til å vinne. Det viktigste var å samle krefter når han kunne, slik at han fikk noen gode, tilnærmet smertefrie uker eller måneder før han døde. Et kuldegrøss gikk gjennom Sørine ved tanken. Hun kom aldri til å forsone seg med at farens dager snart var talte, og det ville ikke bli bedre etter at han var borte. Hun gjorde sitt beste for å skyve tanken bort da hun skyndte seg etter Levion ned trappen. Sørine ventet et øyeblikk mens Levion hektet ytterjakken ned av stumtjeneren. Det var kaldt ute om natten nå. Sammen gikk de ut. Hun så at Rita hadde fått vekket broren sin, for både Peder og hun sto ved låvebroen sammen med Crispin. – Vi må være forsiktige, begynte Rita, men ble avbrutt av høye lyder fra låven. Alle lyttet. Sørine forsøkte å tyde ulydene. De lignet ikke på noe hun hadde hørt før. De var vanskelige å beskrive, det nærmeste hun kom var å sammenligne med raske, høylytte au–au. Det var en slags bjeffing, men likevel ikke. Hun hadde ingen tro på at det kunne være et dyr de aldri hadde hørt om. Visst hadde hun lest at nye arter stadig ble oppdaget, men ikke her til lands. Hun trodde det meste var utforsket, ja, med unntak av i havet. Der fantes det nok fortsatt uoppdagede sjømonstre dypt på bunnen. Men på tunet på Solhaug – nei, det var lite sannsynlig. – Vi må ha noe å forsvare oss med, avgjorde Crispin og rakte Levion og Peder hver sin høygaffel. Mens han ventet, hadde han tent fem fakler som han delte ut. – Sørine og Rita, dere trekker bakover. Jeg vil ha dere på betryggende avstand når vi åpner låvedørene. Er det forstått? Han nærmest naglet blikket i Rita, som så ut til å ville protestere. – Slå rundt dere med faklene om denne … personen eller hva det nå er kommer mot dere. Forhåpentlig klarer Levion, Peder og jeg å overmanne uvesenet før det går til angrep. Så snart Rita og hun hadde trukket seg tilbake på betryggende avstand, tok Sørine seg i å undre: Om det ikke var en skapning med fire bein, måtte det bety at det var et menneske. Var det Victoria, som hun visste hadde rømt fra Lier sykehus, eller var det Iselin som hadde vendt tilbake? Om det var en av dem, hvorfor oppholdt hun seg på låven? Hadde hun sneket seg dit for å holde dem under oppsikt til mørkets frembrudd, men ikke rukket å gå ut før hun ble stengt inne?

Til toppen