Fjellets luner (Heftet)

Serie: Bueskytteren 13

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Fjellets luner
Serie: Bueskytteren
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202778736
Kategori: Romanserier
Omtale Fjellets luner

Sigvard, Einar og Inga blir sittende fast på fjellet under en snøstorm, og Sigvard innser at det bare er én ting å gjøre.

Jo, to mennesker kunne greie det. Både Einar og Inga var unge og sterke, men en sannhet så ham rett i øynene. Tre mennesker ville ikke greie det. Maten – og med den kreftene – ville ta slutt lenge før de kom til folk. Vind og kulde ville sørge for det.
De var én for mye til å ha noe håp om å overleve denne ferden.
Erkjennelsen kjentes tung. Han ble stående og stirre ut i det virvlende snøkavet. Ennå kunne han gjøre nytte for seg. To kunne berge seg, men bare to.
Sigvard trakk hetten over hodet, strammet den til og gikk ut i stormen, ut i mørket og den virvlende snøen.

Til toppen

Andre utgaver

Fjellets luner
Bokmål Ebok 2023

Flere bøker av Willy Ustad:

Utdrag

Om Winrich von Kniprode, stormester i Den tyske orden, var sint, viste ikke sinnet seg i ansiktet hans. Men i ordene hans kunne et sinne anes: «Du har skaffet meg nye fiender, Kolrun. Jeg trenger ikke det. Av den sorten har Den tyske orden nok fra før. Tar jeg feil når jeg tror det minste skipet var det som brakte deg til Reval?»
Kolrun sto ved rekka og støttet seg til den. Stormfruen var alt langt foran dem. Som seiler var hun adskillig raskere enn Santa Maria. Hun støttet seg fordi hun kjente en trang til å ha noe å holde fast i, ansikt til ansikt med herr Winrich.
«Det var det. Mot min vilje, men likevel. De fortjente ikke å bli drept av en større smugler enn dem selv.» Hun nølte litt før hun sa det hun visste måtte veie tungt for ham: «Og de kom med gullhodet. Døperen Johannes fikk hodet sitt tilbake.»
«Dette andre skipet?»
«Eieren ville også ha gullhodet. Alle ville ha det, unntatt oss to!»
«Men du hadde det … en tid. Du tenkte ikke på å ta det for deg selv?»
«Ingen vanlige mennesker har bruk for et gullhode, herr Winrich. Ikke engang til å ha det og sitte og glane på det. En slik skatt vil alltid noen ønske å ha, men når de får den, vil de bruke livet til å vokte den og engste seg for røvere.»
Med ett smilte han kort og smalt. «Du har rett. Selv om han smeltet det og støpte barrer, ville en liten mannsbør gull ryktes, land og riker rundt. Det én vet, vet ingen andre. Det to vet – vet snart mange, og få eller ingen kan smelte så mye gull uten hjelp. Én ring, å ja, men et hode som selv du måtte bruke makt for å løfte – å nei. Men du fikk æren av å sette det på plass. Du vil bli husket for det. Biskopen, stakkars djevel, måtte skrive takkebrev til erkebiskop og konge. Det kostet ham mye – han ville hatt det gullhodet. Selv om han burde vite farene ved det. Konstantin Nikeforos kommer fra en ætt som kjenner både velsignelsen og forbannelsen ved gull.»
Han smilte igjen, litt mindre smalt enn før. Det kortklipte skjegget beveget seg når han gjorde det, det fulgte liksom munnvikene utover. Han hadde en vane med å skyve haken fram, og det fikk skjegget til å stritte framover, over kraven. «Og det gjorde deg så mektig at du trosset meg og fikk blandet meg inn i en strid mellom smuglere. Hva skal jeg gjøre med deg?»

Til toppen

Bøker i serien