De var tre menn da de steg i land fra båten ved Trongsundet. Den fjerde ble igjen i båten og skjøv fra land med det samme – Lidvard smed hadde tatt på seg å være skysskar. Tilbake regnet de med å få skyss av noen i Trongsundet.
De tre var Eyvind Bolt, Ulf Bårdssønn, eller Ulf Glade, og Halvdan Bjarnessønn – og ved Trongsundet ble de fire igjen da Magnus, sønn av Helga, kom ned dit båten la til lands og sa moren hadde sendt ham.
«Dersom dere skal etter dem som prøvde å stjele det vi skulle leve av til vinteren, skal jeg bli med dere!»
Eyvind hilste høvisk nok på Magnus, men kjente seg ikke for viss på at han ville duge. Han så en heller smalbygget unggutt som bar en lett øks og en underlig veske som han hadde spent på ryggen med remmer. En bue hang skrås over skulderen hans sammen med et pilkogger, og i beltet hadde han en slags dobbelt slire med en liten bredbladet kniv og en svært lang en.
«Vi skal prøve å følge sporene og finne stedet de har tilhold,» sa Eyvind. «Å ta opp strid med dem er ikke rådelig dersom vi møter alle på en gang. De kan være flere enn dem dere så.»
«Det er ingen spor å finne,» sa Magnus kort. «De er forbannet dyktige til å skjule dem. Hadde dere hatt Kolrun Manndraper med dere, så kanskje.»
«Hun er annetsteds,» sa Eyvind kort mens han strammet kjakene. «Hvordan vet du at de er så glupe at de ikke setter spor etter seg?»
«Jeg fulgte dem i går, rett etter striden her. De hadde satt lette spor dit de hadde hatt bålene sine, særlig den første tiden, de hadde jo rømt i hast. Men derfra var alt plent borte, og det tok til å mørkne. I dag kan jeg kanskje ...»
Eyvind ville helst ikke ha ham med. Han var for ung, for viss på seg selv, og det til tross for at han hadde mistet et ferskt spor i går. Men mest av alt grov det i Eyvind at han hadde snakket om Kolrun, at hun ville funnet sporene der han selv … Ikke at han hadde sagt det rett ut, men det hadde ligget i ordene, som en mark i et eple.

Til toppen