Finn Grimssønn var ikke den som red i sprenghast bort fra et sted han hadde skutt noen. Han kom seg selvsagt bort fra selve stedet han hadde tatt Kolrun Manndraper. Men så roet han ned. Han fortsatte å bygge på det folk skulle tro. Han red innom gårder for å forhøre seg om de jaktet og ville selge skinnene. Fordi han hadde vært øst for stedet Jåsetet, la han veien nordover, men den første gården han kom til, var folketom, og husene vitnet om forfall. Derfor red han helt ned til en annen gård, rett så vyrdelig lå den ved enden av veien og med utsikt over Skarnsundet og noe av fjorden innenfor.
Han hilste Guds fred og sa navnet sitt. Om de jaktet?
«Njaa,» sa bonden og trakk litt på det. «Det har vel hendt. Ellers hadde vi Kolrun Ulvhildsdatter her for et par år siden eller så for å rydde unna vargen, så nå er det færre av den sorten på Innerøya. Ingen av oss har mer sau enn vi trenger, om vi vil ha klær på kroppen. Nå for tiden er hun vel ærendsrytter for både erkebisp og lagmann.»
«Du sier ikke det?» sa Finn. «Det var da svært.»
«Hun duger til det,» sa bonden kort.
Finn bød høvisk farvel og red tilbake forbi den forlatte gården. Først etter en halv mil eller så ble sledesporene til en rekstervei som han regnet ville føre ham ut av Innerøya. Han visste at Innerøya hang bare sammen med grannebygda i nord med en landtange som knapt var en fjerdingsvei bred, men veien han fulgte gikk noenlunde rett lei dit.
Han ville ikke slite ut hesten, men våget likevel å gjøre en lang dag av det – og derfor var han langt inne i bygda Sparbu da han møtte to unge veifarende. De kom makelig ridende på reksterveien, men etter hans mening var i alle fall kvinnfolket dårlig rustet dersom de skulle langt. Hun hadde skinnsko med neversåler, en alminnelig stakk og en simpel trøye, og koften hun bar over skuldrene, var såpass mye for stor at den måtte være mannens. Mannen red i bare trøyen selv om det var halvkaldt, og de hadde ikke store oppakningen.
Finn bare nikket til hilsen og vek ut til siden, men den smale, unge mannen stanset hesten og spurte om veien. Nå dro begge kjensel på hverandre, for en gang hadde den unge mannen kommet med sammenrullede og forseglede brev fra Ygg.
Det var Yggs Hænir – ja visst.
De hilste, men holdt seg fra å snakke mye. Finn mistenkte at den andre red med enda et ærende for Ygg og at han skulle gi fra seg jenta til noen noe steds hen.

Til toppen